Anleggsbransjen går på høygir

Utbyggingen av infrastruktur når stadig nye høyder i det norske markedet. Storkontraktene nærmest florerer - og anbudsspesialistene hos anleggsentreprenørene må virkelig jobbe for lønna om dagen. Dette blir selvsagt hovedrammen rundt anleggsfolkets store arrangement – Fjellsprengningsdagen, med den påfølgende Bergmekanikkdagen og Geoteknikkdagen som går av stabelen torsdag og fredag denne uken.

Det totale investeringsnivået innen anleggsektoren har hatt en bratt oppadgående kurve de senere årene – og dette fortsetter også inn i 2018 og de påfølgende årene. På både kort og noe lengre sikt ligger en rekke storprosjekter og venter på å komme ut i et allerede hett marked. Nye Veier skal snart ut med prosjektet E6 fra Ranheim til Værnes - en strekning på 23 kilometer, hvor kontraktsverdien er på cirka fire milliarder kroner eks. mva. Mange er nok spente på responsen på denne sett i lys av avlysningen av konkurransen på E39-strekningen nylig. Det statlige aksjeselskapet kommer også med flere milliardprosjekter fremover. Det er heller ikke lenge til Statens vegvesen legger ut flere gigantiske OPS-prosjekter – ikke minst med Sotrasambandet – hvor estimatet nå ligger på rundt ti milliarder kroner. Da vil kontraktene virkelig nå et helt nytt nivå her i Norge – og det blir interessant å se markedets respons på de mange storprosjektene.

De mange store kontraktene har for alvor også blåst liv i debatten rundt bruk av arbeidsfellesskap. Nylig ble det avsagt en dom i Høyesterett rundt den såkalte taxisaken. Her slås det fast at inngivelse av felles tilbud i en anbudskonkurranse der aktørene kunne inngi tilbud alene, utgjør et brudd på konkurranseloven. Dermed slås det endelig fast at Konkurransetilsynets strenge tilnærming til konkurranseloven innen bruk av arbeidsfellesskap gjelder.

Det betyr at norske entreprenører nå vegrer seg for å ta i bruk denne samarbeidsmodellen, som vi allerede har sett konkrete eksempler på. Men bruk av arbeidsfellesskap ser ut til å bli helt avgjørende om de norske aktørene skal henge med i konkurransen om gigantkontraktene fremover. De norske aktørene burde ha mulighet til å konkurrere om jobben til fire milliarder kroner, men det er klart det vil bli få lokale som kan ta en slik jobb alene. Når vi snakker om kontrakter på ti milliarder – er vi inne på et helt annet nivå – og samarbeid vil måtte tvinge seg frem – selv om vi her snakker om en OPS-jobb som skiller seg noe fra andre utbyggingsmodeller. Problemet er at bruken av arbeidsfellesskap får enorme konsekvenser om Konkurransetilsynet finner noe å utsette på samarbeidskonstellasjonen – boten kan medføre en foretaksstraff på ti prosent av selskapets omsetning.

Det er viktig at myndighetene og anleggsbransjen finner frem til omforente kjøreregler rundt denne tematikken. Entreprenørene ønsker helst mulighet til en forhåndsgodkjenning – men dette har Konkurransetilsynet så langt avvist. Om man ikke skulle få til en slik ordning – er det helt avgjørende at man kan tydeliggjøre hva som sannsynligvis vil være lov – og hva som gir rødt lys.

Om bransjen ikke klarer å få noen mer klargjørende retningslinjer er det en berettiget frykt for at enda flere norske selskaper ikke får mulighet, eller våger, å bli med på konkurranser de åpenbart burde vært en del av. Risikoen blir for stor å bære alene. Dette vil også gå utover byggherrene som kan gå glipp av selskaper som ønsker å gi anbud og konkurransen svekkes. Dermed risikerer vi at viktig lokal verdiskapning og kompetansebygg forsvinner – og nye aktører gis bedre mulighet til å vinne frem.