I byggekontraktene er det som regel tatt inn en rekke frister for når arbeider skal utføres og gjøres ferdig. I juridisk sammenheng er det viktig å skille ut det man kaller "avtalte frister" fra andre type frister i fremdriftsplanene. I Norsk Standard er det bare de avtalte fristene som kan gi grunnlag for dagmulkt. Noen byggherrer mener å være smarte ved å legge inn mange avtalte frister eller i ekstreme tilfeller en generell henvisning til at alle fristene i fremdriftsplanen er avtalte. I en pågående tvist vi håndterer hvor vi representerer entreprenøren, anfører byggherren at det er over 100 dagmulktbelagte frister i kontrakten. Dette skaper fort kaos og kan være grunnlag for tvister som ikke tjener noen av partene i prosjektet. Anbefalingen til byggherrer er at det skal god begrunnelse til for å ta inn flere "avtalte frister" enn sluttfrist.

Varsle før glasset renner over

Ingen byggeprosjekter går helt som forutsatt. Når entreprenøren opplever at produksjonen forstyrres eller han får mer eller annet arbeid enn det som er forutsatt i kontrakten, må han vurdere å kreve fristforlengelse. Noen mindre forstyrrelser og justeringer må alle entreprenører ta på egen kappe, men det er viktig å ta tak i grunnlag for fristforlengelse av en viss størrelse på et tidlig tidspunkt. Det er normalt ikke smart å skyve varsler om fristforlengelse foran seg i håp om at det går seg til. Et kort skriftlig varsel med konsentrert begrunnelse er noe som må aksepteres som en del av et velstyrt prosjekt. Det er ikke lurt å vente med disse varslene til det er samlet opp mange hendelser, og glasset renner over i billedlig forstand. Da kommer fort innsigelser om at de ikke er varslet uten ugrunnet opphold, og entreprenørens krav kan være tapt.

Forsering ved uberettiget avslag på krav om fristforlengelse

Ved uberettiget avslag på krav om fristforlengelse har entreprenøren rett til å forsere forutsatt at antatte kostnader til forsering ikke overstiger den dagmulkt som ville påløpt ved berettiget avslag fra byggherre, tillagt 30 %. Vi erfarer at det er mange som ikke kjenner til denne begrensningen.

Det er i prinsippet entreprenøren som har valget mellom å fastholde sitt krav på fristforlengelse eller å forsere inn denne tiden. Etter Lysaker Stasjon-dommen fra 2013 er det også antatt at entreprenøren ikke nødvendigvis må greie å forsere inn hele forsinkelsen for å ha krav på økt vederlag.

Det oppstår ofte et dilemma, særlig for underentreprenørene, i disse valgsituasjonene mellom å fastholde krav på fristforlengelse eller å velge forsering. Det oppstår ofte et stort press fra byggherre og hovedentreprenør i retning av å følge en fremdriftsplan som forutsetter at det ikke foreligger krav på fristforlengelse. Fremdriftsplanen forutsetter med andre ord at entreprenøren forserer.

Svært ofte vil entreprenøren gi seg i disse situasjonene og la seg presse inn i en forseringssituasjon, for at fremdriftsplanen ikke skal bli umulig å gjennomføre. Ettersom dokumentasjon av kostnader til forsering ofte er vanskelig, har en entreprenør som er rimelig sikker på sitt krav på fristforlengelse en forhandlingsposisjon før forsering eventuelt settes i gang. Entreprenøren vil da ha en mulighet til å få til en avtale om hvordan en forsering skal avregnes. Forsering er ofte "dyr moro", og det er vanskelig å dokumentere alle kostnadselementer i en slik forsert byggeprosess. En fornuftig avtale vil også kunne spare partene for en tilspisset tvist i ettertid.

Et annet dilemma som kan oppstå hvis entreprenøren velger å fastholde fristforlengelse og byggherren velger å fastholde fremdriftsplanen, er at en produksjon blir vanskelig og mer forstyrret. Dette vil igjen kunne føre til økt vederlagskrav som følge av plunder og heft. Dette vil vi behandle i en senere artikkel.