Ett skritt nærmere like arbeidsvilkår

Den kanskje største endringen vi har sett i den norske byggenæringen de siste tiårene, startet i 2004 da ti nye land ble en del av EU-samarbeidet, og dermed fikk adgang til fri flyt av arbeidskraft innen EØS-området - noe som har skapt både muligheter og utfordringer.

Dette medførte på mange måter en ny tid for byggenæringen, ved at den fikk tilgang til mye ny arbeidskraft. I dag utgjør den utenlandske arbeidsstyrken i byggenæringen en vesentlig del av det totale antallet ansatte. Det er mange titusen arbeidere fra EU i Norge på korttidsopphold – og mange av disse er en del av byggenæringen. Denne arbeidskraften har vært helt avgjørende for at næringen har kunnet ta på seg alle de oppgavene som er løst gjennom de siste 10-15 årene - uten denne arbeidskraften hadde vi ikke hatt nok hoder og hender til å utføre de nødvendige oppgavene.

Men dette har også medført at deler av arbeidsmarkedet har endret karakter. Mange av landets byggeplasser er i stor grad internasjonalisert, og det har vokst frem elementer som har gitt et skeivt konkurransebilde – der det har vært mulig å organisere virksomheter som har gitt et konkurransemiljø som har vært vanskelig å forholde seg til – og det har oppstått problemer med å få en rettferdig og sunn konkurranse - blant annet gjennom sosial dumping. Det har rett og slett blitt vanskelig å få til ordninger som har gitt lokale virksomheter mulighet til å konkurrere på like vilkår med arbeidskraft som kommer fra andre land i Europa. Fri flyt av arbeidskraft har helt klart sine fordeler – men det kan også bety et problematisk konkurransebilde for lokale virksomheter – og ikke minst utfordringer innen lokal rekruttering.

EUs arbeidsministre jobber nå med innstramninger innen utstasjoneringsdirektivet – som omfatter arbeidere som er midlertidig utsendt fra en bedrift i hjemlandet for å jobbe i et annet land i EU og EØS-området. Mens man i dag kan oppleve at denne ordningen forrykker konkurransen ønsker man nå rett og slett å få til løsninger som sikrer lik lønn for samme arbeid på samme sted - uten kun et ensidig fokus på minstelønn. Dette vil åpenbart kunne være med å sikre at de lokale virksomhetene kan være med å konkurrere om oppdragene på like vilkår. Dette er meget viktig for den videre utviklingen av den norske byggenæringen. Om utviklingen vi har sett kunne fortsatt uten noen form for regulering, ville vi sett enda større utsalg i konkurransesituasjonen enn vi har sett frem til nå.

For mange virksomheter har denne konkurransefordelen gitt enkelte meget vanskelige arbeidsforhold. Om man nå får på plass nye reguleringer innen dette feltet – vil det definitivt ha en effekt – og være med på å sikre et sunt og mer rettferdig konkurransebilde. Det er ikke slik at vi ensidig skal frykte konkurranse fra utenlandsk arbeidskraft – men det skal heller ikke være slik at man stiller med et handikap fordi man tar hensyn til lokale reguleringer.

Endringene rundt utstasjoneringsdirektivet er ikke vedtatt, men det at sentrale europeiske politikere nå løfter opp denne debatten, tyder på at det vil kunne skje noe – og dette vil kunne ha stor betydning for den norske byggenæringen innen flere felter. BNL gikk torsdag ut og signaliserte at dette også kan ha betydning for å finne en løsning rundt de store utfordringene vi har med ESA rundt den mye omtalte reise-, kost- og losji-saken, som har potensiale til å virkelig utfordre hvordan den norske byggenæringen fungerer og skal utvikle seg. Nå er det viktig at Norge bruker de påvirkningskanalene som finnes til å se til at en slik justering trer i kraft. Vi tror dette er en nødvendig innstramming, ikke bare for Norge – men også for en rekke andre land innen EØS. Om utviklingen vi har sett de senere årene får fortsette – vil det kunne få uante konsekvenser for det europeiske arbeidsmarkedet – og hele EU-samarbeidet.