John-Erik Reiersen

Markedsføring forkledd som innovasjon

Helt siden Anita K Traaseth i Innovasjon Norge kommenterte de syv utkastene til det nye regjeringskvartalet (Aftenposten 16 mai), og mente det nye regjeringskvartalet bør bestå praktbygg som eksempler på norsk teknologi, innovasjon og bærekraft har det pågått en debatt om byggematerialer og miljø. Debatten er i seg selv ikke ny, men debatten har endret seg fra å være anekdotisk til å tilsynelatende bli mer vitenskapelig etterrettelig. 

Jeg støtter naturligvis Traaseth i at det nye regjeringskvartalet må bestå av innovative praktbygg, fremme norsk teknologi, innovasjon og bærekraft, men jeg ramler av lasset når Traaseth konkluderer at da må man bygge i tre fordi Norge er en trenasjon.

Innovasjon Norge har rett i at Norge er en trenasjon, på samme måte som alle andre land med boreal (nordlig skog) er det, landene i det tropiske og subtropiske beltet er også trenasjoner. Den globale tretradisjonen er så omfattende at om man sluttet å hugge trær i dag ville de globale menneskeskapte klimagassutslippene bli redusert med ca 15% over natten. På samme måte som land med skog er trenasjoner er land med fjell, vann, savanne og ørken nettopp det – fjell, vann, savanne og ørkenland. I et historisk perspektiv er det naturlig for mennesket å utnytte stedlige ressurser, selv i dagens globaliserte verden er bruk av lokale naturgitte ressurser viktig for hvordan vi bygger. Etter mitt syn er det å argumentere med en underforstått tradisjon forflatende og ødeleggende for ekte innovasjon, påstått tradisjon kan hindre ekte innovasjon og i verste fall virke kontraproduktivt. Jeg tror det er viktig at byggherrer, arkitekter og andre i næringen tar inn over seg forskjellen på reell innovasjon og markedsbearbeiding forkledd som innovasjon.

Den norske tretradisjonen er så rotfestet at 55% av alle bygg (bolig, kontor og næring) føres opp som trekonstruksjoner i en eller annen form, for eneboliger er det en total dominans med ca 95% av markedet. Selv om mer enn 30% av konstruksjonsvirket kommer fra andre land og mye av tømmeret som sagbrukene bruker kommer fra utlandet snakker vi altså om et marked som er fullstendig dominert. Dette kom ikke helt av seg selv, eksempelvis var det lenge sånn at husbyggere i praksis ikke fikk finansiert husbyggingen om det ikke var i tre. Det er heldigvis ikke slik lengre, dette kan imidlertid hjelpe oss å forstå på hvordan politikkutformingen påvirkes av de med interesser i markedet. Hva kan man lære av dette? Jeg mener det kan være bra om aktørene i byggenæringen bruker litt mer tid på å forstå hvordan næringspolitikk blir til og hvordan den iverksettes, det er ikke alltid innovasjon er det den utgir seg for å være. Når man ser litt nærmere på aktører og mekanismene som virker kan det godt tenkes at man finner at det som egentlig foregår er markedsføring på makronivå.

Debatten om klimagassfotavtrykk lider litt av dette, et hav av artikler om livssyklusstudier som viser til tilsynelatende troverdige kilder er et symptom på sammenblandingen mellom markedsføring og det som ser ut som innovasjon.

Selv om jeg har studert bærekraft og samfunn er jeg ingen ekspert på livssyklusvurderinger for bygg, men er jeg ganske god på metode. Enkelte av artiklene jeg leser har åpnebare mangler, andre har så mange forutsetninger for påstanden i overskriften at usikkerheten i undersøkelsen er minst like stor som den påståtte positive effekten av å gå fra det ene byggematerialet til et annet. Jeg finner også at det er ulike forutsetninger for vedlikeholdet av bygningen i livsløpet og at datakvaliteten er svekket ved at man bruker forskjellige kilder, der noen er worst case og andre er best case. For meg fremstår det som litt dumt at man skifter ut betongdekkene etter halvgått livsløp, i et ingeniørperspektiv fremstår det som faglig ubegrunnet. Jeg synes og det er dumt at man regner på livssyklusbelastningen fra etasjeskillere i betongelementer der man dobler betongmengden, det er også dumt at man i noen tilfeller finner på at nesten halvparten av betongen er ren sement.

Mens vi venter på en norsk standard som setter rammer for metodebruken og setter noen etiske skranker for hvordan livssyklusvurderinger skal gjøres er det viktig å lære hva reell innovasjon og markedsføring forkledd som innovasjon er, jeg tror det vil være en bærekraftig bevisstgjøring.