Steinar skal snart dø, men engasjerer seg fortsatt i anleggsbedriften

Redaksjonen fikk søndag melding om at Steinar Karlson gikk bort natt til søndag. Byggeindustriens tanker går til Steinars familie og nærmeste.

-----------------------------------

Kreftsyke Steinar Karlson vet at han snart skal dø. Han vet ikke når, men han vet det ikke er lenge til. Kanskje to dager. Kanskje to måneder. Kanskje mer. Kanskje mindre.

Det er fortsatt mye han gjerne skulle gjort. Reist mer. Besøkt hytta en gang til. Vært mer med familien – spesielt datteren på 19, sønnen på 22 og stesønnen på 16.

Men kreften bryr seg ikke om hva Karlson vil. Den gjør det til en prøvelse bare å bevege rullatoren noen få meter fra sykesengen i stua og ut på gårdsplassen hjemme i Asker.

- Jeg har litt galgenhumor. Det er det noen som ikke takler, men stort sett går det bra. Jeg sier vi skal til samme adresse alle sammen, men noen kommer dit før andre. Men jeg ville jo selvfølgelig gjerne hatt flere år. Dette er altfor tidlig. Det er ingen tvil om det, sier 51-åringen.

Tar over livsverket

Karlson sitter på rullatoren sin, tett plassert inntil den røde husveggen, i skygge for sommersolen som skinner gjennom et tynt skylag.

Ved siden av han sitter kona, Hege Bøckmann, med bena i kors og haken hvilende på håndflaten. Hun blunker tungt, rynker øyenbrynene og ser stille på ektemannen mens han snakker om intense kreftsmerter og den vanskelige overgangen fra å være leder i egen bedrift til å bli pleietrengende.

Han ser tilbake på henne med milde øyne, og sakte glir samtalen over til lyspunktene i livet. For dem er det fortsatt mange av.

Og kona er det største lyspunktet av dem alle.

Ikke bare pleier hun mannen sin hjemme fra morgen til kveld, hun har også overtatt driften av anleggsfirmaet hans, for å sørge for at livsverket til Karlson fortsetter selv når han går bort.

- Jeg startet opp Asker og Bærum Traktortjenester i 1995. Når du har bygd opp noe i over 20 år, så er det vemodig å selge og se livsverket bli plukket fra hverandre. I tillegg har vi flere trofaste ansatte, som fortjener å beholde jobben. Nå klarer vi å få det til å rusle videre, takket være Hege, sier han.

Bedriften driver med alt fra snørydding, ishøvling og feiing om vinteren til stablesteinsmuring, plenanlegg og gravearbeid om sommeren.

Fortsatt engasjert

Selv om Bøckmann overtok lederstolen 1. januar, er Karlson fortsatt engasjert i den daglige driften.

- Selv om kroppen er syk, er han fortsatt like klar i hodet. Han følger med på alt og snakker med de ansatte på telefonen. De sender han bilder av prosjektene, og så kommenterer han. Her forleden var det en asfaltkant som var skjært i feil vinkel, og da forklarer Steinar at de må gjøre sånn og slik, sier Bøckmann og ser smilende på han.

- Du er veldig engasjert, og det tror jeg er bra for deg. Samtidig er du ganske strikt, sta og rett på sak. Sånn sett har vi ganske annerledes lederstil, sier hun og humrer.

Karlson nikker samtykkende og sier at de kan ha «varme diskusjoner» om hvordan ting burde gjøres.

- Hun har sine meninger, og jeg har mine, men det er hun som til syvende og sist har styring. Jeg må bare innse at det finnes flere veier til Rom. Det er ikke alltid så enkelt å innse for en som er vant til å gjøre ting på sin måte, sier han.

Karlson mener det generelt er behov for flere kvinnelige ledere i anleggsbransjen.

- Der har bransjen noe å jobbe med. Det er for få kvinner i anleggsbedrifter, men vi er på riktig vei. Bransjen har flere utfordringer, spesielt når det gjelder billig utenlandsk arbeidskraft. Landet vårt ville vært tjent med mer yrkesstolthet og ryddige arbeidsforhold, og jeg tror flere kvinnelige ledere kan bidra positivt, sier han.

Selv er Karlsson glad for at det er en kvinne han kjenner så godt som overtar Asker og Bærum Traktortjenester.

- Hege er glimrende på alle måter. Hva skulle jeg gjort uten henne? Da hadde jeg vært på institusjon. Hun er være eller ikke være for meg. Det jeg er mest takknemlig for i livet er at jeg generelt har hatt det godt og vært lite syk, og de 15 årene jeg har vært sammen med Hege. Det burde blitt mange flere, men sånn ble det ikke, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Uhelbredelig kreft

Det var i september 2015 Karlson fikk vite at han hadde kreft.

Han hadde kastet opp og hatt kraftig mageknip, og dro derfor til sykehuset. Der trodde de det var virus og ba han komme tilbake hvis ikke plagene ga seg. Det gjorde det ikke, og på andre sykehusbesøk ble det tatt flere blodprøver.

- Mens vi ventet på prøvesvarene, dro vi på jakt noen dager. Der var det ikke dekning, og jeg husker det var en beskjed på mobilsvareren min da jeg kom hjem. Det var legen som sa at vi måtte komme tilbake. Da ble jeg urolig, forteller Bøckmann.

Da de dro tilbake til Bærum sykehus, ble de møtt av en kreftkoordinator. De tok flere prøver, og det ble konstatert at han hadde tarmkreft med spredning til buken.

- Kreften hadde allerede spredt seg kraftig. Legen gikk ut ifra at den hadde vært der i flere år. Det var flere svulster i bukhinnen og en stor svulst ved overgangen mellom tykktarmen og tynntarmen. Der er tykktarmen ganske smidig, så svulsten kan bli ganske stor før den merkes, forklarer Karlson.

- Når svulsten er så langt inne ser du ikke noe blod i avføringen, så det var ingen symptomer før jeg en dag fikk kraftig mageknip. Det fikk jeg fordi svulsten tettet igjen, slik at maten ikke kom ned til magesekken. Derfor kom maten opp igjen, legger han til.

- Hva tenkte du da du fikk vite at du hadde kreft?

- Da slutter du å tenke. Du får sjokk, og går inn i en tåke.

To alternativer

Etter å ha snakket med leger på sykehuset og Aleris i Oslo forsto Karlson at han måtte ta et valg.

- Kreften var uhelbredelig, så jeg hadde to alternativer. Det første var å leve rundt 4 år, hvorav 2 ville innebære omfattende behandling, flere operasjoner og et smertehelvete. Det andre var å leve rundt 3 år, men da med færre inngrep og mindre smerte, sier Karlson og puster tungt gjennom nesen.

- Jeg valgte alternativ nummer 2. Jeg vil ikke bruke tiden jeg har igjen på å prøve å forlenge den litt og litt. Jeg vil heller bruke den på det som er viktig for meg, og det er familie, venner og jobb.

Han legger til at prioriteringene i hverdagen er snudd på hodet.

- Små ting i hverdagen som betydde mye før, er plutselig uvesentlig. På den andre siden er mye som før var uviktig, nå viktig. Noe så banalt som å prompe, er en stor greie når du har tarmkreft. Det gir luftsmerter, som morfinen ikke klarer å dempe. Det er et helvete, sier Karlson.

Også for kona og barna er hverdagen totalforandret.

- Vi var alle i kjelleren. Det føles som alt faller i grus. Hverdagen blir ikke den samme, men likevel tilpasser du deg den gradvis. Heldigvis er vi skrudd sammen på den måten, sier Bøckmann.

Koser seg med jobben

Karlson sier mange har lurt på hvorfor han ikke selger bedriften og bruker pengene på «å kose seg».

- Det de ikke skjønner er at det er jobben jeg koser meg med. Da er det dumt å selge, sier Karlson, som på ingen måte likte å være sykemeldt under den første behandlingen med cellegift.

Da behandlingen var ferdig, kuttet han ut sykemeldingen og dro tilbake på jobb.

- Legen sa at jeg i min situasjon skulle gjøre det jeg følte for. Det jeg følte for var å jobbe – i hvert fall litt. Det gikk på psyken. Jeg ville ikke bare sette meg ned i sofaen. Da begynner du å tenke. Jeg ville ha fokus på noe annet enn sykdommen, sier Karlson.

Kreften brydde seg imidlertid ikke om at Karlson ville jobbe, og tvang han til å sykemelde seg igjen etter kort tid. Han er derfor glad for at han får lov til å engasjere over telefon og nett.

- Jeg må ha noe å gjøre, og er ofte på telefonen. Ellers rydder jeg i bilder og ordner ulike ting – både for firmaet og privat. Fordelen med å vite, hvis du kan kalle det en fordel, er at du kan ordne en del ting som andre ikke har i orden. Testamentet for eksempel, sier Karlson.

Tabubelagt sykdom

Ifølge Kreftregisteret ligger Norge på verdenstoppen i forekomst av tarmkreft. I alt fikk 4.268 menn og kvinner kreftformen i 2015.

En undersøkelse TNS Gallup gjennomførte for Kreftforeningen i fjor viser at tarmkreft er den mest fryktede kreftsykdommen.

Det er også kreftformen som det er minst åpenhet rundt.

- Kreft er tabubelagt siden konsekvensene er så alvorlige. Jeg merker at mange har sperrer for å snakke om sykdommen, men selv er jeg ikke helt der. Kreft er en sykdom og bør snakkes om like mye som andre sykdommer. Kanskje enda mer, nettopp fordi konsekvensene er så alvorlige, sier Karlson.

Heidi Skaara Brorson, avdelingssjef for pasientstøtte i Kreftforeningen, sier det er svært individuelt hvordan kreftrammede takler sykdommen.

Noen føler seg maktesløse. Andre fokuserer på å påvirke situasjonen mest mulig. Noen blir stille og innesluttet. Andre åpner seg helt.

- Tarmkreft er en kreftform som er mer tabubelagt enn andre, og som mange kvier seg for å snakke om. Det er en del myter rundt sykdommen siden den blant annet forbindes med endetarmen og lukt, sier Skaara Brorson.

Hun skryter derfor av at Steinar Karlson ønsker å være åpen om sykdommen. Hun mener det både kan være til hjelp for de rundt han og andre kreftpasienter.

- Kreft kan oppleves veldig ensomt. Derfor har det ofte stor verdi for kreftpasienter å lese om andre i samme situasjon, og om hvordan de håndterer hverdagen, sier hun.

Skaara Brorson påpeker også at venner og bekjente ofte synes det er vanskelig å forholde seg til de som er rammet av kreft.

- En del kreftpasienter opplever at folk rundt dem forsvinner. Det kommer nok av at de er usikre på hva man skal si og hvordan de skal oppføre seg. Ved å være åpen gjør man det lettere for de rundt å ta kontakt, og det igjen kan ha stor betydning for den kreftrammedes egen hverdag, sier hun.

Positiv tankegang

Selv vektlegger Karlson ikke bare å være åpen, men også å tenke positivt.

- Den positive tankegangen er der fortsatt. Det hender jeg brått blir lei meg, men så henter jeg meg inn igjen. Det er viktig å holde humøret oppe, både for seg selv og de rundt deg, sier han og hviler albuene på armlenene til rullatoren.

På høyre overarm har han et smerteplaster, som tilfører kroppen nok morfin til å bekjempe de verste smertene. Det byttes hver tredje dag av hjemmehjelpen, som er innom hver dag.

- Jeg er så fornøyd med norsk helsevesen. De legger til rette for at jeg kan få all behandlingen jeg trenger her hjemme. Jeg har ikke en eneste negativ ting å si om dem. De er en gjeng med engler, sier Karlson og ser utover den store, pent opparbeidede gårdsplassen hjemme i Asker.

Den idylliske husmannsplassen har røtter tilbake til 1700-tallet. Besteforeldrene bodde her i sin tid, og det var her Karlson vokste opp. Senere fikk han kjøpe eiendommen, og sammen med kona rakk han akkurat å pusse opp både huset og gårdsplassen før han fikk kreftdiagnosen.

Ekteparet er enige om at det er fint sted å tilbringe sommeren. Og kanskje mer. Men kanskje mindre.

- Vi tenker ikke så mye på hvordan det blir når dagen kommer. Det kan vi ikke bruke energi på. Vi tar en dag av gangen. Noen ganger er det greit ikke å vite, sier de to.