Man frykter at så mange som 600 personer bodde i bygget som ble rammet av den kraftige brannen. Brannen spredte seg raskt, og fikk et omfang som ikke skal kunne skje. Bygget var satt opp på midten av 1970-tallet, men var gjennom en større rehabilitering i fjor. Da ble det blant annet gjort større fasadearbeider.

Det er altfor tidlig å trekke noen konklusjoner rundt hva som er årsaken til brannen, eller hva som gjorde at den kunne spre seg i det omfang vi har sett og ikke minst at det skjedde så raskt. Rapporter fra øyevitner tyder på at brannen spredde seg nærmest i et eksplosjonsartet tempo, og at den spredde seg via fasaden fra etasje til etasje. Det gjorde at mange ble innesperret i infernoet uten mulighet til å komme seg ut.

Det kommunale boligkomplekset er på hele 24 etasjer og bygget er nå nærmest helt utbrent. I en relativt moderne boligblokk, som dette må kunne sies å være, skal dette rett og slett ikke være mulig. Om alle forskrifter er fulgt med tanke på brannforebyggende tiltak, så skal ikke en brann kunne spre seg på denne måten og i dette tempoet.

Hvordan dette likevel kunne skje, får vi for all del håpe man kan finne svaret på. Om ting ikke er gjort etter boka, må de ansvarlige kunne stilles til ansvar, og ikke minst må man sikre at noen slikt ikke skal kunne skje igjen. Det er naturligvis ikke noen som kan garantere for dette – det finnes en lang rekke lignende boligkomplekser både i London og andre steder i verden. Forhåpentligvis vil denne katastrofen være med på å sette nytt søkelys på brannfarene som kan finnes i boligkomplekser av denne typen.

I utgangspunktet skal det være trygt å bo i en slik boligblokk, om den er satt opp som den skal – med innebygde tiltak som skal hindre brannspredning i dette omfanget vi nå har sett. Derfor er det også enormt viktig at man klarer å finne ut hvorfor dette likevel skjedde.

Med den store graden av urbanisering vi ser i samfunnet - der stadig flere trekker inn mot de store byene – vil det å bygge høyere og tettere tvinge seg frem. Men dette kan selvsagt ikke gå utover sikkerheten til de som skal bo i disse byggene – man må sørge for å bygge brannsikre konstruksjoner. Dette setter krav til både byggherrer, arkitekter, prosjekterende og entreprenører - men dette er selvsagt noe man skal sikre. I dette arbeidet er det også avgjørende viktig at man ser på hvilke byggematerialer som velges – og ikke minst hvordan de brukes.

Det skal i utgangspunktet ikke være noen grunn til å frykte store brannkatastrofer i norske høybygg. Vi har relativt strenge brannforskrifter, og en tradisjon til at disse også følges. Man kan likevel ikke garantere at det finnes løsninger som ikke er gode nok i enkeltbygg – vi har sett store konsekvenser av branner i Norge også tidligere - men heldigvis ikke av tilsvarende omfang vi nå ser.

Brannslukkingsarbeid i høyhus av denne typen er selvsagt ekstremt vanskelig, og man må også jobbe med hvordan man skal kunne håndtere slike infernoer. Det er vanskelig å gjennomføre slukkingsarbeid i så høye bygg – og nærmest umulig når brannen sprer seg så raskt som man opplevde i London. Men denne brannen bør føre til at man også tar en gjennomgang av hele risikobildet av store boligkomplekser – også i Norge. Man må se på om det trengs ytterlige gjennomganger og vurderinger av nye krav i brannforskriften. Men kanskje like viktig er det å sikre at gjeldende regler følges i god nok grad – både når det gjelder nybygg og eksisterende bygninger – også når det gjelder rehabiliteringsarbeid.