Jeg vet de kan noe jeg ikke kan, jeg vet at jeg med jevne mellomrom må ha noe med dem å gjøre, og jeg vet at jeg etter all sannsynlighet blir rundlurt av dem hver gang jeg blir tvunget til å ha noe med dem å gjøre.

Sist sommer måtte jeg skifte gass-spjel på bilen min, bytte ut noen bremseskiver og kjøpe ny drivstofftank, etter å ha hatt bilen på service. Det kostet meg 25 000 kroner. De sa i hvert fall at jeg trengte det, og jeg måtte bare duknakket akseptere det og punge ut. For alt jeg vet, er det ikke noe som heter gass-spjel, og jeg er således åpen for at de fortsatt ligger og ruller i hikstende latter på verkstedgulvet. Det er dyrt og forsmedelig å være dust.

Jeg har aldri bygget meg noe hus. Har alltid hatt sans for å overlate dette til dem som kan det, som har ekspertise på området og som vet hva de driver med, eller iallfall sier at de har det. Derfor har jeg for det meste leid, og i noen år eid. For noen år siden ble jeg også eier av ei hytte. Ikke noe fancy opplegg, men en gammel 73-modell av ei hytte ved sjøen, rett utenfor Tromsø. «Et sted med enorme muligheter for oppussing», som det het.

Slikt appellerer til ei uforbederlig kontorrotte, med sterk hang til livet ved sjøen.

Når noe skal gjøres der ute, er jeg derimot prisgitt profesjonell hjelp og gode venner. Et bygg som er over førti år krever sitt, på jevn basis. Selv er jeg ganske god på å rive, bære tunge ting og være håndlanger. Og å banne. Det kommer man et stykke på vei med. Hvordan man derimot skal gripe fatt i det praktiske er en helt annen sak. For der er jeg en skikkelig løk. Det er for eksempel ikke bare å bytte ei dør, har jeg skjønt. Trenger du karmer? Står den i betong, lettbetong eller tegl? Har du karmskruer og kilpar? Jeg har selvsagt ingenting, jeg aner ingenting og jeg trenger alt. Men jeg har kredittkort. Jeg er den perfekte kunde.

Til sommeren skal jeg sette opp et anneks ved siden av hytta. En telefon til et byggefirma var nok et slag på kjeften over egen inkompetanse. Vurderte å gå for en modell med innsalget «Koselig anneks i romantisk stil». Kanskje ikke helt perfekt, ut fra rent machoideelle prinsipper, men greit nok. Her er det flere enn jeg som skulle bli glad. Så kom spørsmålene. Om det skulle være levert med ratifisert gulvsett, festemidler, beslag, betongarmert fundament med horisontalplanert gulvisolasjon, diagonalsikrede stag med eller gluten var bare noen av spørsmålene jeg plutselig måtte ta stilling til.

Selv om jeg bare vil ha det forbanna annekset, så gjestene kan overnatte på hytta uten å høre på undertegnedes hørselsskadende og høyfrekvente snorking.

Det er i hvert fall slik jeg selv husker samtalen. Mannen i andre enden av røret kunne like gjerne spilt trompet og sunget på en obskur dialekt fra den gambiske landsbygda, og jeg ville sannsynligvis skjønt mer. Så nå jeg har bare bedt dem om å komme utover og fikse alt og sende meg en faktura, så kan jeg være på havet og fiske, drikke øl på plattingen og løse kryssord. Det er derfor jeg kjøpte hytta.

Bygging er nemlig ikke noe vanlige folk kan gjøre. Jeg mener sågar at det ikke er noe mennesker driver på med. Å bygge er et spørsmål om tro, og jeg tror ikke på det. Jeg tror bygging av hus, kirker, fabrikker og idrettsanlegg (fyll på med andre byggverk) er noe som skjer i et snålt parallellunivers til den virkelige verden.

Utenfor kontoret mitt i fjerde etasje ved sjøkanten i Tromsø ser jeg nå en traktor som henger i enorme stålvaiere, fra ei heisekran som svaier 40-50 meter over bakken. Det er et sykt skue. De driver og bygger ny havneterminal i Tromsø, og nede på bakken ser jeg en gjeng små kropper med selvlysende hjelmer, som myldrer rundt på den kaotiske tomta, som om de var små og flittige maur på en fremmed planet. At dette skal bli et funksjonelt bygg om et års tid synes helt ubegripelig. Men det vil skje. Og det vil være mørke krefter i sving.

Bare den enorme heisekrana gjør meg livredd, og enda mer redd enn jeg var for veiskrapa da jeg var liten. Herregud, jeg var så redd veiskrapa, spesielt om vinteren. Og nå må vi tørre å snakke om heisekraner. Vi må ta debatten. Heisekraner er nemlig selve beviset på at det finne intelligent liv på andre planeter. Og de lever blant oss.

Jeg har sett tusenvis av heisekraner i løpet av mitt liv, men jeg har aldri sett dem demontert og liggende på bakken. Plutselig står de bare der. Og det alle skjønner, om de bare tenker seg om, er at det er umulig å sette opp ei heisekran uten å ha ei enda større heisekran tilgjengelig. Og hvordan ble da denne største heisekrana satt opp, uten ei som var enda større? Nettopp.

Min teori er at de alltid blir satt opp om natta, mens alle sover. Og de blir satt opp av en kosmisk ur-heisekran som har eksistert siden tidenes opprinnelse, alle heisekranenes mor, som er høyere og større enn alle andre heisekraner. Og den teleporteres jorda rundt med 60 ganger lysets hastighet til byggeplasser over hele kloden. Jeg er sågar sikker på at det finnes avtrykk av dens heisekranforfedre og -mødre i fossiler på Svalbard.

Jeg har i hvert fall aldri hørt noen benekte det.

Snekring. Muring. Fundamentering. Flygende traktorer. Heisekraner. Det er ikke et spørsmål om man behersker eller tror på det. Det er et spørsmål om tro. Og jeg tror ikke dette er noe mennesker bedriver.

Jeg er bygge-ateist, men folder mine hender, takker for at de bistår oss fra fremmede planeter. Så trekker jeg lua godt ned over øre og øyne, drar kredittkortet, setter meg på plattingen og styrter ei øl.

Nå skal det bygges.

Og noen andre skal gjøre det.