Hvilke råd får elevene?

Det er for mange ingen enkel oppgave å velge hvilken retning man skal ta videre etter ungdomsskolen. Er det en studiespesialisering som frister mest, eller bør en yrkesfaglig vei være å foretrekke? Noen vil kanskje etter noen uker på skolebenken spørre om de valgte riktig, og en del vil oppleve å havne på feil hylle. Det kan være mange årsaker til dette, men foreldrenes, skolerådgivernes og samfunnet forventninger er selvsagt viktige påvirkningskrefter for mange. Og man skal høre på erfaringer fra andre, og hvilke anbefalinger de som i utgangspunktet vet best har å fare med. Men det er selvsagt ikke slik at man alltid skal følge rådet fra andre – det er også viktig å tenke gjennom hva man selv ønsker, og hvilke muligheter og begrensninger de ulike veiene har.

Som kjent utdannes det altfor få med yrkesfaglig utdanning i Norge. Søkertallene til yrkesfaglige studieretninger har gått helt feil vei, så også innen byggfag. Riktignok var det noen positive tendenser nå siste år, men det generelle langsiktige bildet er at det altfor få som går denne veien. Det er synd, ikke minst når store deler av næringslivet skriker etter denne utdanningsveien og dette er kompetanse som det vil bli bruk for i alle år fremover.

Klassekampen hadde nylig et oppslag rundt hvordan rådgiverne i ungdomsskolen i prioriterte å gi råd til elever som skulle velge retning innenfor den videregående utdanningen, og dette var oppsiktsvekkende lesning. Her kom det frem at enkelte rett og slett «sorterte» elever etter hvilke karakterer de har, vet at de med gode karakterer skulle velge teoretiske fag, og de med lavere karakterer burde velge yrkesfag. Det at gode karakter i prinsippet skulle diskvalifisere en ungdom til å satse på yrkesfag er hårreisende. Det meldes til og med at elever nærmest møter motstand om de sier de ønsker å gå en yrkesfaglig retning med gode karakterer. Man skulle tro dette ikke var mulig med alt fokuset som har vært rundt behovet for yrkesfaglig kompetanse, og ikke minst hva som finnes av muligheter innen dette området.

Hvor gode karakter en elev har skal alene selvsagt ikke være avgjørende for hvilken retning man tar, men det er hva elevene ønsker og hvilke muligheter som venter innenfor de ulike retninger som burde bestemme. Det er jo ikke slik at byggenæringen ikke har behov for flinke fagarbeidere med gode karakterer. Slik det er i dag kan det synes som om mange rådgivere rett og slett ikke har noen kontakt med eller formening om hvordan deler av arbeidslivet fungerer. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men det finnes mange eksempler på at kunnskapsnivået må heves, og det er noe som må tas tak i. Skolene må rett og slett lære seg mer om hvilke muligheter som finnes innen de yrkesfaglige retningene, og dermed kunne veilede på et reelt kompetansegrunnlag. Slik ser det dessverre ikke ut til å være i dag.

Her har både utdanningsinstitusjonene selv og næringslivet, sammen med politikerne, en å jobb å gjøre. For hvordan skal vi klare å heve stoltheten til yrkesfagene, når de fortsatt ses på som annenrangs av skolene?