Hvor går veien videre for EU nå?

Dette er det selvsagt altfor tidlig å si noe bastant rundt. Det er jo ikke slik at britene allerede mandag er ute av unionen. Dette vil ta flere år – og det blir både kompliserte og langvarige diskusjoner om selve utmeldelsen og ikke minst forhandlinger rundt hvilke handelsavtaler og samarbeidsplattformer det nå skal bli mellom Storbritannia og EU.

Men markedsreaksjonene mandag morgen er klare - pundet stuper og det blir et kraftig børsfall. Dette var både ventet og varslet om det skulle ende med et nei – markedet vil alltid reagere kraftig på avgjørelser med så stor sprengkraft - og ikke minst med tanke på hvordan dette vil kunne slå ut på noe sikt for den europeiske unionen. Men det er også slik at markedene vil hente seg inn igjen, så får vi se hvor lang tid dette vil ta.

Nei-standpunktet vil selvsagt føre til omfattende endringer for britene selv og for unionen. Det største usikkerhetsmomentet er hvordan dette vil påvirke EUs vei videre. Vil dette gi en dominoeffekt for andre land som også har interne diskusjoner om tilknytningen til EU? I Nederland og Frankrike er det for eksempel politikere som ønsker sin egen avstemming.

På den andre siden finnes det også krefter innen EU som nå ser dette som en mulighet til å gjennomføre endringer i unionen nå som urokråka Storbritannia tidligere har stoppet. Dette går da gjerne på ytterligere integrering og en mer sentral EU-styring. Nettopp dette er nok ikke det smarteste trekket for EU-toppene. Er det noe de siste års utvikling har vist, er det at for stor overføring av makt til Brussel møter stor motstand også innad i de andre EU-landenes befolkning.

Norge vil selvsagt også bli påvirket av britenes nei. For når mange av oss i Norge håpet at Storbritannia skal bli i EU, mens vi er lykkelige outsidere, er det hvilke konsekvenser dette vil føre til for oss som har stått sentralt. Hvordan vi blir påvirket er fortatt usikkert. Men Storbritannia vil måtte inngå en ny samarbeidsavtale med EU. Det kan skje ved at de blir med i EØS-samarbeidet, som Norge, eller at de fremforhandler en helt ny egen avtale. At de vil få noen særfordeler er vel mer usikkert. EU-ledelsen har vært relative klare – nei betyr nei. Om de blir med i EØS, vil Norge ha bli lillebror i dette samarbeidet og avtalen vil kunne bli reforhandlet og fremstå i helt ny drakt. Det kan gi utfordringer for det norske samarbeidet med Europa.

Dette vil selvsagt også kunne påvirke aktørene i byggenæringen som handler med Storbritannia og Europa. Det er ikke mange norske som er store på de britiske øyer, men det finnes noen, blant annet flere byggevareprodusenter. De går noen spennende tider i møte. Så er det selvsagt slik at dette vil påvirke verdensøkonomien, og hvordan investorene vil prioritere sine investeringer. En større uro i den europeiske økonomien, vil påvirke norsk økonomi, noe som vil kunne gi utslag i byggenæringen. Dessuten skal det selvsagt også bli spennende å følge oljeprisens fremover. Et fall her vil også kunne svekke kronen.

For Storbritannia sin del må man nå selvsagt følge folkets røst – noe annet er helt utenkelig. Har man først spurt folket, må man lytte. Nå står Storbritannia tilbake mer splittet enn på lenge. Både de politiske miljøene og folket er delt i to, og den opprivende kampen som nå har rast i flere måneder vil ikke gå over med det første. Folkeavstemmingen har også vist at det er en generasjonskløft, der de yngste har hatt et flertall mot å gå ut – de vil bli i EU. Det samme ville Skottland og Nord-Irland – som begge hadde flertall for å bli unionen. Dermed kan det også bli nye diskusjoner om både Skottland skal ut av Storbritannia og om Nord-Irland bør forenes med EU-medlem Irland.

David Cameron trakk seg fredag morgen - han kunne ikke styre videre etter nederlaget. Det politiske landskapet i Storbritannia er nå mildt sagt en kaotisk sone. Frontene har vært steile, og store grep må tas før man igjen kan fremstå som et samlet nasjon. Dermed vil det bli politiske endinger – både innad i partene, som også i stor grad har vært splittet – men også hele det politiske landskapet.

Nå må vi huske på at tingenes tilstand vil gå seg til. Europa-samarbeidet vil ikke bli det samme – og man vil få effekter både på kort og lang sikt, men vi skal også huske på at alle parter er interessert å finne frem til så gode løsninger som mulig. Og er det noe EU er flinke til, så er det å inngå kompromisser.