Spenner staten beina på seg selv?

Fra sentrale statlige myndigheter og tilnærmet alle politiske partier er det opplest og vedtatt at byutvikling og boligbygging i all hovedsak bør skje gjennom knute­punkt­utvikling. Dette er nedfelt som et sentralt mål gjennom bl.a. klimaforliket, Nasjonal transport­plan, statlige planretningslinjer, og i nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging.

Knutepunktutvikling gir utfordrende samordning

Knutepunktutvikling krever langt mer samordning enn spredt utbygging på jomfruelig mark fordi det er flere ulike interesser som skal tas hensyn til. Det krever samordning mellom offentlige og private interesser, mellom ulike private interesser, mellom politiske interesser på forskjellige forvaltningsnivåer og mellom ulike statlige interesser. Denne samordningen kan være vanskelig og tidkrevende å få til. Vi er i dag bare i startgropa for å sette en mer konsekvent konsentrert utbyggingspolitikk ut i livet. Hverken politikere eller utbyggere har nok tatt tilstrekkelig innover seg kompleksiteten i dette «prosjektet».

Staten må samordne seg selv

På statlig nivå fordrer knutepunktstrategien en samordning mellom ulike statlige aktører. Tilsynelatende kan dette høres ut som den enkleste delen av samordningsutfordringen, men er det neppe. Vegvesenet eller Jernbaneverket har ikke som sitt primære mandat å sørge for byutvikling rundt knutepunkter, men derimot for god og effektiv transport. Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene skal på sin side sørge for god og effektiv levering av helsetjenester, og har i utgangspunktet intet ansvar for å bidra til byutvikling. Resultatene blir derfor tilfeldige: Mens St. Olavs hospital har fått mye honnør for å ha bidratt positivt til byutvikling i Trondheim, blir det nye syke­huset i Østfold unisont stemplet som et skrekkens eksempel på manglende forankring i et byutviklings­perspektiv.

Bypolitikk som overordnet sektorpolitikk

Planleggere forteller at kjennskapen til de statlige planretningslinjene og nasjonale forventninger ofte er bedre forankret lokalt enn i de statlige sektorinstitusjonene. Her er det derfor åpenbart mye å ta fatt i. En forutsetning for å lykkes med samordning av knutepunkter og tettstedsutvikling er at man på sentralt politisk nivå gir målet om konsentrert byutvikling tilstrekkelig tyngde til at det blir premissgivende også for annen sektorpolitikk. Bypolitikk må langt på vei defineres som overordnet annen sektorpolitikk og forankres som det i hele statsapparatet. Hvis ikke blir måloppnåelsen svært vanskelig å få til. Det kan til og med bli slik at den ene statlige aktøren spenner bein på den andre slik at statens egne retningslinjer ikke blir oppnådd.

Sterkt lokalt selvstyre er et dilemma

Det lokale selvstyretflagges høyt av sittende regjering. Men med klarere mål og høyere ambisjoner fra staten om hvordan den ønsker at by- og tettstedsutvikling skal skje lokalt, representerer dette, forsiktig sagt, en utfordring. Det er vanskelig å se for seg annet enn at sterkere vilje til å styre fra sentralt hold, vil tvinge seg fram hvis staten virkelig tar sine egne planretningslinjer på alvor. Men sterkere statlig styring er neppe hele svaret: Det regionale plannivået bør få langt større tyngde og mer av de økonomiske virkemidlene. Dette er også i tråd med hva regjeringen selv sier i Region­meldingen om at de nye regionene skal styrkes som regionale samfunnsutviklere.

Økt myndighet til regionalt nivå

Regjeringen trekker fram plan- og bygningsloven som ett av de viktigste redskapene for regional samfunnsplanlegging. De sier at regional plan skal legges til grunn for kommunal planlegging, og for statlig planlegging og virksomhet i regionen. Regionene skal få et mer aktivt ansvar for å legge til rette for samarbeid og partnerskapsbaserte planprosesser. Dette er spennende tanker. Men for at dette skal fungere, må det regionale nivået få myndighet til å stille strenge krav til at bl.a. all vekst i persontransport skal tas med kollektiv, sykkel eller gange.

Etter klimaavtalen i Paris har dette målet blitt enda viktigere. Knutepunkttankegangen må derfor bli enda mer styrende for areal- og transportplanlegging i våre største byområder, men også langt på vei gjelde planlegging i mer grisgrendte deler av landet.

God tettstedsutvikling er bærekraftig politikk

Konsentrert by- og tettstedsutvikling er bra klima­politikk og det er god næringspolitikk. Gjort på en god måte gir det sunne bomiljøer med korte avstander mellom bolig, jobb og rekreasjon. Det vil også gi et bærekraftig innhold i tettstedsutviklingen, for det er ikke bare boligen som er viktig for å få et attraktivt tettsted. Det er kombinasjonen bolig, næring, offentlige tjenester, kultur, kommunikasjon og rekreasjon som gir rammen til et godt tettsted. Boligbyggelagene i Norge har lang tradisjon med å bidra til utvikling av slik konsentrert bebyggelse. Det er derfor god grunn til å mene at de også vil spille en framtredende rolle inn i vår nye urbane tidsalder.