Kommuneknipen

Et av regjeringens største prestisjeprosjekter er å gjennomføre en endring i landets kommunestruktur - altså å redusere antall kommuner og skape større og mer robuste enheter. Landets kommuner har invitert med seg folket i denne prosessen. Dette har satt mange av kommunestyrene i en vanskelig situasjon.

Det er selvsagt prisverdig at man ønsker å ta med seg innbyggerne i en såpass viktig sak for en kommune. Landets kommunegrenser har vært som i dag i enormt mange år, og er overmoden for en regulering. En rekke av landets kommuner er i utgangspunktet for små, og det er riktig at man må se på hvordan kommunene kan bli mer slagkraftige og dermed kunne levere så gode tjenester som mulig til innbyggerne.

Ved å avholde folkeavstemminger løper man selvsagt en risiko. Er rekke av landets ordførere ønsker sammenslåinger, men folkeavstemningene så langt viser at de fleste sier nei - man ønsker ikke å slå seg sammen. Dette er egentlig som man kunne forvente. Det er i utgangpunktet få av oss som ønsker endringer til noe ukjent og nytt, om man heller kan velge det trygge og gjenkjennelige. Nettopp hvilken kommune man bor i er stekt identitetsskapende for mange, og bare det å endre navnet på sin kommune vil være vanskelig for mange – og ikke minst er det en del som sliter med å slå seg sammen med naboen, som tradisjonelt man ofte kan hatt en del mer eller mindre vennskapelige feider med.

Vi skal heller ikke underslå at mange føler de er godt ivaretatt i de mindre kommunene – og at de får fullgode tilbud slik det er. Dermed har mange av landets ordførere og kommunestyrer nå satt seg i en vanskelig situasjon – en situasjonen de kunne unngått ved å kjøre andre typer prosesser. Skal man følge folket eller gå for løsningen man mener er best for kommunen? Og får man et stor flertall mot sammenslåing skal det en sterk ordfører og et stekt kommunestyre til for å gå imot anbefalingen fra dem som har valgt dem inn. Nå må de gjøre et valg, som for mange vil være vanskelig. I motsatt ende står en bestemt kommunal – og moderniseringsminister Jan Tore Sanner, med både gulrot og pisk og, overvåker det hele. For at det vil komme endringer er helt sikkert, enten det skjer frivillig eller ved tvang,

For byggenæringen vil det mange steder kunne være en fordel med større enheter enn vi ser i dag. Landets kommuner er blant det aller største byggherrene, og de legger igjen store summer i byggenæringen. De er også ekstremt viktige for reguleringsarbeidet innen en lang rekke prosjekter som skal realiseres. For mindre kommuner, som selv gjennomfører større utbygginger relativt sjelden, vil det være positivt å komme inn i større miljøer med større kompetanse, og som ikke minst kan bygge opp en større byggherrekompetanse. Det samme gjelder for reguleringsarbeidet. I større enheter vil det være mulig å kunne utføre mer effektive prosesser. Nå er det nok ikke alle som er enige i at større nødvendigvis er bedre – med vet at man kan samle en stor del kompetanse under samme tak, vil man bygge opp større og mer kunnskapsrike avdelinger.

Det er nok flere enn Jan Tore Sanner som nå er spent på den videre prosessen med kommunesammenslåingene. Ikke minst sitter det en lang rekke spente ordførere rundt om i landet som har noen vanskelige beslutninger foran seg. Fristen til Sanner går ut om en måned.