Les Byggeindustrien digitaltFram til nå har det vært avholdt 53 kommuneavstemninger om sammenslåing med andre kommuner, der omtrent halvparten som stemmer, er imot sammenslåing og halvparten for. Flere steder er det kun få stemmer som skiller mellom ja- og nei-siden. Men hvor representative blir avstemningene når knapt halvparten benytter stemmeretten sin?
– Ved folkeavstemningene til nå i 2016 er snittet 49 prosent oppslutning, men det er store forskjeller, fra Stord (18,7) til Jølster (73,3). Snittet ved kommune- og fylkestingsvalget i 2015 var på 60 prosent, så det er tydelig lavere enn det, sier kommunikasjonssjef Dan-Erik Aggvin i Distriktssenteret til NTB.
Valgdeltakelse ved stortingsvalg ligger tradisjonelt enda høyere og var på nærmere 79 prosent i 2013.
Stor forskjell
Ved tradisjonelle valg har man pekt på manglende politisk interesse og kunnskap og en del latskap som årsakene til hjemmesitting. Det er ikke nødvendigvis det som er årsaken ved avstemningene om kommunesammenslåinger:
– Vi ser at det er stor forskjell på hvordan debatten og informasjonen har vært i forkant. Foreløpig har vi ikke gått dypere inn i de tallene for å finne sammenhenger, sier Aggvin.
De største kommunene har ikke hatt folkeavstemninger. Det er ikke tydelige mønster i resultatene fra små og mellomstore kommuner.
Betydning
Aggvin forteller at vi per definisjon bare har rådgivende folkeavstemninger i Norge. Derfor er det opp til politikerne rundt omkring om de vil følge resultatet av avstemningene. Han ønsker ikke å spekulere på om det kan virke demotiverende på folk at valgutfallet ikke nødvendigvis blir fulgt opp av de folkevalgte.
Folkeavstemninger i Norge har blitt brukt på mange vis, og selv om det er tradisjon for å lytte til folket, forutsetter det at de vet hva de har å velge mellom. Det krever klare valg og informasjon:
– Et vell av valgalternativer og debatt i hurtigtogsfart svekker legitimiteten til mange av folkeavstemningene i kommunereformen, slo Kommunal Rapport fast i en kronikk i forrige uke.
– Forvirring om alternativene bidrar til at folk sitter hjemme. Lokalpolitikerne må også ta ansvar for at de ikke har klart å engasjere folk i en debatt om kommunens framtid. Mange har fått det for travelt på slutten til å informere og debattere, skriver journalist Jan Inge Krossli.
Virkemidler
Kommunereformen og reduksjon av antall kommuner i Norge har vært svært viktig for regjeringen. De er blitt lansert flere virkemidler for å friste kommuner til frivillig sammenslåing før fristen 30. juni.
I revidert nasjonalbudsjett er Høyre, Frp, Venstre og KrF enige om å øke tilskuddet fra 50 til 150 millioner til vei og IKT til kommuner som slår seg sammen.
Regjeringspartiene har alt fått med seg Venstre på et forslag der småkommuner i sentrale strøk som nekter å slå seg sammen med naboen, vil få merke det. I dag får alle kommuner et basistilskudd på drøyt 13 millioner kroner. For dem som velger å stå alene, foreslås summen halvert, med unntak for avsidesliggende kommuner med særlige utfordringer.
Det er også foreslått en pott på 200 millioner kroner i året som går til sammenslåtte kommuner som blir tyngdepunkt i sin region. Arbeiderpartiet og Senterpartiet er skuffet:
– Her har regjeringen fått gjennomslag for at kommuner som ikke gjør som regjeringen vil, fortsatt skal bli straffet økonomisk. Det er ikke frivillighet, uttalte Helga Pedersen, Aps kommunepolitisk talskvinne.