Drukner informasjonen i dokumentasjonstyranniet?

Hele 1.236 sider finnes av dokumentasjon fra prosjekteringen av Perkolo bu. Dette er enorme mengder informasjon for det som må sies å være en relativt enkel brukonstruksjon, som er godt kjent også fra tidligere. Det er altså på ingen måte noe nybrottsarbeid eller på noe vis noen ekstreme dimensjoner over konstruksjonen.

Underdimensjoneringen av bruskjøten burde selvsagt vært oppdaget både hos rådgiverfirmaet og hos Statens vegvesen selv, og Marit Brandtsegg, direktør i Vegdirektoratet, sier at det er svært alvorlig at så ikke skjedde.

Noe av årsaken til at man ikke fanget opp feilen, kan altså ligge i den enorme mengden informasjon som er utarbeidet i prosjekteringsarbeidet. Dette påpeker faktisk Statens vegvesen selv også: «Gruppens gjennomgang avdekker ikke feil i det meget omfattende regelverket for prosjektering av bruer. Rapporten viser derimot til at en svært omfattende mengde dokumentasjon knyttet til prosjekteringsunderlaget, og kvaliteten på denne, har vært utfordrende å håndtere.»

Når man må gjennom slike enorme mengder informasjon for en såpass enkel og ukomplisert konstruksjon, er det på tide å rope et aldri så lite varsku. Det er egentlig slett ikke rart at viktig informasjon kan overses og rett og slett drukne når man må pløye gjennom så mange sider. Vi synes nesten synd på kontrollørene som står overfor såpass tunge oppgaver å gjennomgå i denne typen rapporter, og det er neimen ikke rart at viktige detaljer drukner i mengden. Problemet er at detaljene kan vært livsviktige og helt avgjørende for om en konstruksjon holder eller ikke. Dermed får det selvsagt store følger når viktig informasjon forsvinner i kanskje mindre viktige opplysninger.

Tenk bare på hvilke dokumentasjonsmengder man står overfor når man snakker om store komplekse konstruksjoner – da er det snakk om mange tusen sider kontrollørene må gjennom.

Det er dermed på høy tid at man tar en større gjennomgang av hele dokumentasjonstyranniet. Og da snakker vi ikke bare om kompliserte infrastrukturprosjekter – men alt som bygges innen bygg og anlegg. Dokumentasjonen nærmest flommer over – alt skal beskrives til detalj av alle parter i verdikjeden, noe som kan ta knekken på noen og enhver. Mange mindre aktører sliter tungt med å henge med på papirveldet som har bygget seg opp, og eksempelet med Perkolo bru viser til fulle at selv de store sliter med å pløye gjennom de tunge dokumentene.

Denne utviklingen har skutt fart de senere årene – alt skal nå gjennomdokumenteres, og man kan spørre seg om dette har utviklet seg til å bli den beste måten å flytte ansvar mellom de ulike aktørene. Nå bør næringen stoppe litt opp og tenke nøye gjennom om denne utviklingen skal få fortsette. Er det virkelig nødvendig med flere tusen sider med dokumentasjon på en konstruksjon, eller kan man kutte ned og fokusere på den virkelig viktige informasjonen. Om utviklingen har blitt slik at de viktige opplysningene rett og slett forsvinner i papirmengden, gir egentlig svaret seg selv. Vi er derfor helt på linje med Statens vegvesen som nå går ut og sier at byggherrene sammen rådgiverbransjen, utdanningsinstitusjoner og bransjeaktører bør ta en kritisk gjennomgang av mål og hensikt med dokumentasjonen - der man rett og slett bør tilpasse mengde og innhold til det man skal oppnå. Man må rett og slett nedskalere dokumentasjonsmengden til et omfang som er hensiktsmessig og mulig å håndtere. Det er ikke noen enkel snuoperasjon, men vil nok vise seg å bli helt nødvendig.