Når ingeniøren blir KS-systemets tjener

Firmaet har mange dyktige ingeniører, så det er ikke mangel på kompetanse som kan forklare uhellet. De sier selv at de har de nødvendige systemer og rutiner for både prosjektering og sidemannskontroll og at flere ingeniører har arbeidet i team. Mye taler for at den formelle kvalitetssikring (KS) har vært i orden. Det gjelder nok også Vegdirektoratet som har utført ekstern kontroll, men like vel ikke har oppdaget feilen som nærmest har «ligget i dagen».

Det må derfor ha manglet en riktige arbeidsmetode under prosjektering og kontroll som kunne sikre bæreevnen til broen. Det er ille nok at dette hender på Sjoa over E6 med en bro som ikke burde medført noe problem. Men det er også skjedd andre steder og relativt nylig. Eksempler er broen i Trondheim og Skjeggestad bro i Vestfold, og andre bygninger i og utenfor Norge.

Broens bæresystem

I utgangspunktet er denne broen, med ett spenn og fritt dreibare opplegg, en enkel og meget godt kjent brokonstruksjon. Det er et fagverk av limtrestaver som danner hovedbæresystemet på hver side av broen, men i Norge prosjekteres og utføres langt større og vanskeligere konstruksjoner uten problemer. Man skulle derfor kunne forvente at broen var konstruert med tilstrekkelig sikkerhet «første gang» og før sidemannskontrollen ble utført, og at intern og ekstern kontroll enkelt kunne bekrefte at «alt er i orden».

Metodefeil 1: Manglende fokus på konstruksjonens viktige og kritiske deler

Som kjent får en fritt opplagt bro størst påkjenning på midten av brospennet og den største påkjenn-ing inntreffer når et kjøretøy er midt i spennet. Normalt skjøter man en bærende konstruksjon der påkjenningen er minst og ikke der den er størst. Når man like vel skjøter en prefabrikkert brokonstr-uksjon på midten av brospennet som her, så kan årsaken være produksjonsteknisk, transportmess-ig eller økonomisk. Men da krever det en særskilt oppmerksomhet av den som konstruerer, den som utfører og den som kontrollerer.

I skjøten mellom de to prefabrikkerte broelementene her oppstår det et strekk i nedre stav og et trykk i øvre stav. Strekket i trestaven er en elementær dimensjoneringsoppgave. Trykket i trestaven medfører en mer krevende konstruksjonsoppgave fordi man også må dokumentere stavens og skjøtens sikkerhet mot knekking. Man må derfor undersøke broens lokale stabilitet ved skjøten i tillegg til broens globale stabilitet.

Dette er den kritiske del som må avdekkes tidlig og fra da av ha full fokus. Dette skjedde tydeligvis ikke i prosjekteringsfasen og er metodefeil 1 som har resultert i en underdimensjonering av broen.

Metodefeil 2: Manglende sammendrag med konklusjon for prosjekteringen

Skal den prosjekterende forvisse seg selv og andre om at en bærende hovedkonstruksjon har tilstr-ekkelig sikkerhet, så må det dokumenteres og presenteres som et sammendrag på en oversiktlig og tydelig måte som «alle» kan forstå. Det må angis hva som er grunnlaget for prosjekteringen (en enkel tegning av det statiske system, laster med mer), hva som er viktigst, hva som kan bli kritisk og hvordan oppgaven er løst og med hvilket resultat (opptredende lastvirkning vs dimensjonerende kapasitet).

En «haug» med utskrifter fra en datamaskin er ikke et slik sammendrag med konklusjon og kan lett gi inntrykk av at «det er i orden» uten at det er det. Basert på min erfaring, så antar jeg at metodefeil 2 har oppstått under prosjekteringen og at ingen senere har laget et sammendrag som ovenfor angitt for å få oversikt og skaffe seg et godt utgangspunkt for en kontroll.

Metodefeil 3: Egenkontroll basert på sjekklister i KS-systemet

Om en rutine eller en sjekkliste er egnet for kontroll i det enkelte tilfellet, og om en utfyllt sjekkliste forteller sannheten, må ingeniørmessig vurderes i hvert enkelt tilfelle. Når først metodefeil 1 og 2 foreligger i prosjekteringen, så bringer neppe KS-systemets generelle rutiner og sjekklister noe «nytt» som kan avdekke feil eller mangler i prosjekteringen.

Metodefeil 4: Sidemannskontroll basert på sjekklister i KS-systemet

Når først metodefeil 1 til 3 foreligger, så er sjansen liten for at det som til nå ikke er oppdaget skal bli oppdaget under en sidemannskontroll basert på KS-systemets retningslinjer og bestemmelser.

At flere (team) er engasjert i sidemannskontrollen (for eksempel ansvarlig og utførende kontrollør) endrer neppe denne situasjonen i tilstrekkelig grad.

Metodefeil 5: Ekstern kontroll basert på et KS-system

Når først metodefeil 1 til 4 foreligger, så er det et «tungt løft» for en ekstern kontroll å skulle «rydde opp» og endre prosjekteringen. Sjansen for at man oppdager behovet for en betydlig endring i prosj-ekteringen pga alvorlige avvik i et slikt tilfelle er liten i denne kontrollfasen. Spesielt når det prosjek-terende firmaet er vel ansett og kan synliggjøre et omfattende KS-system. Den eksterne kontroll blir da lett en systemkontroll av den kontrollertes KS-system, og kun det, som kan bekrefte at «det er i orden». Ekstern kontroll skjer ofte så sent at «prosjektet vil motsette seg» store endringer i prosjekt-eringen med den begrunnelse at det hverken er tid eller penger til det. Det kan bli et stort press.

Hva forteller metodefeilene?

De ovenfor fem metodefeil, som sannsynligvis her har skjedd, forteller oss at når man prosjekterer og kontrollerer, uten å bruke den riktige arbeidsmetode til å sikre oppfyllelsen av et myndighetskrav som kravet til konstruksjonssikkerhet er, så hjelper det ikke at man har et fullgodt KS-systemet med rutiner og sjekklister - snarere tvert om, det kan gi en farlig falsk trygghet.

Hva er den riktige arbeidsmetode når man prosjekterer og kontrollerer?

Den riktige arbeidsmetode er å la kompetente ingeniører tenke og arbeide selvstendig som ingeniører. Datamaskiner, systemer, rutiner og sjekklister er hjelpemidler og må ikke bli «metoden» som ingeniøren retter seg etter. Kort sagt: Ingeniøren må ikke bli KS-systemets tjener. I dette ligger at ingeniøren heller ikke må bli datamaskinens slave. Men det går i denne retning og har gjordt det lenge! Jeg har diskutert dette med fremstående ingeniører gjennom mange år, og alle er enige.

Hovedproblemet er dessverre at dette er politisk svært ukorrekt å mene, i og utenfor Norge.

Hva kan vi lære av dette?

Dessverre er det slik at KS har fått alt for mye positiv oppmerksomhet som er ufortjent. Når det går bra, så tilskrives det et godt KS-system. Når det går dårlig, så skylder man på et mangelfullt KS-system. Begge deler kan være helt feil. Når bærende konstruksjoner «står støtt», så skyldes det at ingeniøren har gjordt det han skal gjøre basert på faglig kompetanse og en fornuftig distanse til «systemene». Men når en ingeniør tilpasser seg «systemene», så vil den ingeniørfaglige kompe-tansen og arbeidsmetoden bli svekket med tiden, og det kan skje som vi trodde ikke kunne skje.

KS-systemer må ikke nødvendigvis helt kasseres, men det har medført bruk av mye tid og penger som er bortkastet. Med en riktig arbeidsmetode kan man øke kost/nytte-verdien betraktelig. Samlet snakker vi om et betydelig potensiale når det gjelder økt effektivitet i byggebransjen - som bransjen trenger. Og sist, men ikke minst: la ikke ingeniører arbeide med hodet under armen!