– Det er ingen andre bygninger i vår tid, med mulig unntak for Akershus festning, som har en så rikholdig historie, og hvor det har skjedd så mye som bestemmer hvilken vei landet skal ta, fra de første famlende skrittene etter 1814 og til et fullblods demokrati i dag, sier arkitekt Peter Butenschøn til NTB. Han har skrevet teksten i praktboka som lanseres torsdag, i anledning at det er 150 år siden stortingsbygget åpnet.

Arkitekturen speiler demokratiets utvikling, ifølge Butenschøn. Mye har skjedd fra 1800-tallet da stortingsmennene var samlet bare noen måneder hvert tredje år, til de fikk egne kontorer og siden en hel hærskare av politiske rådgivere og sekretærer. Stortinget er i dag arbeidsplass for 600 mennesker, en yrende maurtue av et politisk verksted, påpeker Butenschøn, som mener at mye av det politiske arbeidet er skjult for folk flest.

– Den virkelige politikkutviklingen foregår i høringer, komitérom, korridorer og på kontorene, påpeker han.

Bygget vokser

På TV ser man politikerne på talerstolen i stortingssalen. Etterpå møter de samme politikerne journalistene i vandrehallen like utenfor. Kikker du bak de snakkende hodene, får du et glimt av forandringene som er skjedd i bygget. Mens den tradisjonsrike stortingssalen i stor grad er slik den var da den sto ferdig i 1866, riktignok noe utvidet, er vandrehallen utenfor et resultat av den store ombyggingen og påbyggingen på slutten av 1950-tallet.

I hovedsak er det to menn som har formet Norges parlamentsbygning. Emil Victor Langlet, den gang en ung og uerfaren svensk arkitekt, sto bak det opprinnelige bygget, mens Nils Holter, som også tegnet kringkastingshuset på Marienlyst, fikk ansvar for utvidelsen etter krigen.

Også på utsiden har de satt sine ulike spor. Løvebakken er Langlets verk, men går du rundt til baksiden er det Holters funksjonalisme som rår. Nybygget ut mot Akersgata ga etterlengtede kontorer og møterom. Siden har Stortinget tatt i bruk også nabobygningene for å få plass til det voksende demokratiet.

Noe helt for seg selv

Før grunnsteinen kunne legges ned i 1861, en svært høytidelig begivenhet, hadde politikerne kranglet i 30 år om hvor bygget skulle ligge. Plasseringen ville også si noe om de folkevalgtes stilling i forhold til kongen.

– Til slutt endte man med en plassering som ligger nærmest likeverdig med Slottet, men ikke rett imot. De folkevalgte fikk en posisjon i hovedstaden som var selvstendig og sterk, uten å utfordre kongen, sier Butenschøn.

Langlets forslag til nytt bygg ble heiet fram av Bjørnstjerne Bjørnson og Johan Sverdrup, som likte at det var egenartet, og ikke noen kopi fra kontinentet. Forslaget feide til side vinnerutkastet i Norges første arkitektkonkurranse, som ville ha gitt Norge en parlamentsbygning lik et nordtysk rådhus i nygotisk stil.

Norge fikk et parlament som ikke ligner noe annet. Stortingssalen ble lagt like bak glassvinduene i rotunden, i nær kontakt med folkelivet på Eidsvolls plass, ikke gjemt inne i bygget, påpeker Butenschøn.

– Det er en veldig tydelig komposisjon som viser hva denne bygningen er for noe, det er en slag tidlig funksjonalisme, sier Butenschøn om folkestyrets storstue.