Offentlige innkjøpere må bli flinkere til å regne

Det kan føre til valg av leverandører som bryter regler for HMS, arbeidstid, skatt og moms. Og om den valgte leverandør ikke bryter reglene, bruker han underleverandører som bryter reglene. Det er like ille.

Problemet skyldes som regel at det legges ensidig vekt på pris og tilsvarende liten vekt på kvalitet. Det kan bli dyrt både på kort og lang sikt.

Risikoen for dårlig utført arbeid øker når leverandører har priset seg for langt ned, og useriøse firmaer bevisst utnytter sviktende kvalitetsoppfølgning og mangelfull internkontroll hos entreprenøren.

Det hele kan illustreres med et eksempel som mange kan kjenne seg igjen i. Det utlyses et prosjekt, og det kommer inn to anbud på ti millioner kroner og ett anbud på seks millioner kroner.

I anbudsinnbydelsen går det frem at pris vektes med 70 prosent og kvalitet med 30 prosent. Da skal det ikke stor regneferdighet til å se at anbudet på seks millioner vinner.

Fra starten bør det ringe en bjelle hos innkjøperen. Hvordan kan det ha seg at ett av anbudene ligger på 60 prosent av de to andre? Leverandøren med det laveste anbudet har imidlertid alle papirer og godkjenninger i orden. Hva gjør innkjøperen? Han støtter seg på regelverket, finner ikke avvisningsgrunn og velger leverandøren.

Hvordan tjener leverandøren penger på så lave anbud?

De useriøse leverandørene finner raskt ut hvilke selskaper som har svak eller dårlig internkontroll, og angriper dem på en enkel måte. De holder seg ofte unna de profesjonelle innkjøperne, men fortsetter med små anbud som ikke synes så godt i terrenget. Etter hvert blir summen av små anbud til betydelige summer.

Der internkontrollen er svak, kommer det raskt fordyrende tillegg og endringer. I tillegg benyttes underleverandører som kan tilby svært billig arbeidskraft, og som ofte ikke kjenner minstelønnsnormen.

Det overordnede spørsmålet er om det laveste anbudet er realistisk. Ofte er det ikke det, og det ender gjerne med at det påløper ekstrakostnader som bringer sluttsummen opp på samme nivå som de to andre anbudene. I det offentlige er det av en eller annen grunn rom for det.

Men så gjelder det å se på realismen i enkeltdelene. Hvis anbudsinnbydelsen opererer med klare angivelser av omfang og areal, er det lett å kontrollregne.

Laveste timepris for håndverkerne er en kjent størrelse, og litt enkel bruk av lommeregneren kan fort avsløre at det her er snakk om underbetaling og mulig bruk av underleverandører som bryter noen eller alle reglene. Da blir det ofte også tydelig at leverandøren, om han holder seg innenfor loven, ikke tjener penger.

Og så hjelper det med sunt folkevett. Hvis du får tilbud om å kjøpe en bil til halvparten av listepris, er det noe galt et sted. Det gjelder også om anbudet er for lavt.

Det ene gode rådet er å bryte ned anbudet i enkeltdeler og så kontrollregne bakfra. Det andre gode rådet er å sikre god dokumentasjon for seriøsitet for alle underleverandører uansett størrelse. Da kan det bli tydeliggjort at det er urealistiske anslag i noen aller alle ledd, og at underleverandører hverken tilfredsstiller myndighetenes eller innkjøpers krav.

Da er det greit å huske på at ikke minst i byggeprosjekter kan det være dyrt å kjøpe billig.

Det er synd slike useriøse anbud ikke kan avvises på enklere måter enn i dag. Det er all grunn til å se på regelverket.