Innlegg: Virkemiddel uten mål?

Skal vi få til sparing med lave energipriser, kreves en klar nasjonal visjon om hvorfor vi skal spare. Vi må få entydige politiske signaler, som deretter må følges opp samordnede incentiver og både pisk og gulrot som monner.

Det er sammensatte årsaker til at reell energibruk ikke går ned som ønsket. Lave energipriser er hovedårsaken. Kombinert med vår velstand, gir dagens priser liten grunn til å spare i hverdagen eller til investeringer i energieffektiviserende tiltak. Grønn Byggallianse og Norsk Eiendom som primært representerer profesjonelle yrkesbyggeiere, opplever likevel et økende miljøengasjement blant våre medlemmer. Miljøstrategiene deres blir stadig mer ambisiøse og en rekke tiltak gjennomføres selv om de ikke fanges opp i de rapporteringene som Riksrevisjonen baserer sine tall på.

Driveren for disse byggherrene er et ønske om å ta et samfunnsansvar og å få kreditt for dette gjennom merker som energimerke og BREEAM. Rasjonale er å frigjøre energi som i stedet kan brukes til å redusere fossil energi i andre sektorer og i utlandet. Uklare signaler fra myndighetene om hvilke tiltak som virkelig er samfunnsnyttige, gjør dette likevel krevende. Her må den kommende energimeldingen gi klare retningslinjer. Skal byggsektoren spare selv om den primært bruker ren elkraft? Og i hvilken grad skal bygg være energiprodusenter i morgendagens kraftsystem?

Gitt at vi skal spare energi, som vi tror er riktig, er økonomiske virkemidler som Enova en nødvendig hjelp på veien til å ta et samfunnsansvar. Byggeiere trenger særlig støtte til eksisterende bygg der tiltak er kostbare. Noen byggherrer er ambisiøse uavhengig av offentlige støtte, mange trenger drahjelp i form av økonomiske incentiver, og resten må reguleres til sparing.

Myndighetenes viktigste juridiske virkemiddel er Teknisk forskrift. Det ble sist uke lansert skjerpede energiregler i TEK. Det er viktig at nye bygg som skal stå i minst 50-100 år, bygges energieffektivt. Teknologien finnes og for et nybygg gir dette lite merkostnader.

Men med en nybyggrate på 1-2 % per år, ligger det største sparepotensialet i eksisterende bygningsmasse. Riksrevisjonen påpeker helt riktig at uklarheter om hva som omfattes av begrepet hovedombygginger, bidrar til at regelverket i liten grad får anvendelse på eksisterende bygg. Klimaforliket fastslo at det skulle innføres komponentkrav, dvs at når først et vindu eller teknisk anlegg skal skiftes ut, er det krav til at dette må være energieffektivt. Ellers går det 15-20 år til neste oppgraderingsmulighet. Komponentkravene ble midlertid ikke tatt inn de nye energireglene og her gikk myndighetene glipp av et av de viktigste juridiske virkemidlene.

Riksrevisjonens rapport skal videre til Stortinget, og der håper vi at politikerne våger å løfte diskusjonen til målet, før de går videre til virkemidlene.