Trenger boligmarkedet mer politisk styring?

 Norge er nå i en situasjon med økt arbeidsledighet, omstilling fra oljealderen, høy husholdningsgjeld, lave boliglånsrenter, ambisiøse miljømål, befolkningsvekst og en kommende eldrebølge. Samtidig er vi i en helt spesiell situasjon ved at et stort antall flyktninger skal bosettes i kommunene. Krever disse utviklingstrekkene økt statlig styring og større inngripen i markedet fra stortingspolitikerne?

Det er ideologiske forskjeller mellom de politiske partiene i troen på markedets egen dynamikk versus statlig styring. Men uavhengig hvor man er på den skalaen, er etter min mening mange viktige beslutninger stortingspolitikerne må ta for å nå nasjonale boligpolitiske mål, sikre miljøhensyn og bidra til at flere blir en del av den ønskede eierlinja i norsk boligpolitikk. NBBL mener det i hovedsak dreier seg om disse områdene:

Økt boligbygginger nødvendig. Det er store geografiske forskjeller, men i sentrale byområder er det for lav boligbygging i forhold til behovet. Det gir seg utslag i høye boligpriser og høy husholdningsgjeld. For å oppnå bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel, er det nødvendig med en sterkere statlig virkemiddelbruk som supplement.

Forenklinger i regelverk er ett av flere nødvendige grep som må til for å få økt boligbygging. Byggesaksbehandlingen må både bli enklere, raskere og mer forutsigbar. Dessuten må bolig-, areal- og transportplanlegging samordnes i større grad slik at det blir fornuftige helhetsløsninger.

Det er stort behov for boliger til flyktninger. Hverken det offentlige, private eller byggeindustrien kan løse det boligbehovet alene. Utgangspunktet må være at statlige myndigheter stimulerer til samarbeid mellom alle aktører, og kommer med virkemidler slik at eksisterende boliger frigjøres og nye bygges. Dette uten at det ordinære boligmarkedet blir i mer ubalanse.

Ungdom som vil inn på boligmarkedet trenger politisk hjelp i dagens situasjon. Det er bra at regjeringen nå foreslår en forsterket BSU ordning, men det må også komme flere rimelige utleieboliger og flere studentboliger. Husbanken bør være en relevant hjelper for denne gruppen, og ikke bare for de varig vanskeligstilte som i dag. Alternativet er økte forskjeller mellom de som får hjelp av foreldre eller ikke.

Flere eldre vil bo hjemme så lenge som mulig . For at det skal være mulig trengs offentlige tilskuddsmidler og tiltak for å tilpasse eldre boliger til en eldre befolkning. Det vil gi mindre behov for sykehjemsplasser og mindre press på kommunebudsjettene. Det er viktig å se boligpolitikk og omsorgspolitikk i en større sammenheng enn det gjøres i dag.

Energieffektivisering i bygg er avgjørende for å nå miljøpolitiske mål. Det forutsetter statlige økonomiske virkemidler for å få til ambisiøse oppgraderinger av eksisterende boliger. Bygg står for nær 40 prosent av energibruken. Svært mange av fremtidens boliger er allerede bygd, og det etter andre regler enn for energivennlige «passivhus». Energiøkonomisering av eldre boliger vil derfor bety en miljømessig forskjell.

Miljøskadelig utslipp må ned, transportbehovet må finne nye løsninger og flere boliger må bygges. Det fine med dette er at konsentrerte byer er både der mange vil bo, og mye av løsningen på problemene. Da er vi inne på byutvikling som er politikernes ansvar, men også store mulighet. For å løse bolig-, transport- og miljøutfordringene kan jeg vanskelig se annet enn at utfordringene er så store at politikerne ikke kommer unna å måtte ta et sterkere tak i rattet i styringen av bolig- og byutviklingen.