Bygningene på Kalven seter i Vågå i Oppland var sterkt preget av mangel på vedlikehold etter 30 år ute av bruk. I dag er fire bygninger satt i stand igjen. Alle er laftet. Foto: Øistein Formo og Einar EngenFinnmarks siste komplette bygård fra 1860 og russerhandeltiden, før og etter istandsetting. Foto: Einar EngenRøhnegården i Hamar sentrum er et av de få, og eneste i Hamar, autentiske bakgårdsbygningsmiljøer som er igjen på Østlandet. Anlegget er fra 1850-årene og viser en viktig del av Hamars historie som handelsby. Deler av bygningsmassen har vært benyttet som festivitetslokale, verksteder og bolig, og ble bygget av brennevinshandler Jens Røhne. Bygningene sto tomme fra 1975, forlatt til forfall, fram til nye eiere kom i 2011. Restaureringen er godt på vei, og bygget brukes til næringsvirksomhet, kulturaktiviteter bolig og formidling. Foto: Einar EngenSkogfinneplassen Mikkelrud i Aurskog-Høland kommune i Akershus har fått nytt liv de siste årene med god hjelp av midler fra Kulturminnefondet. Her har eieren i løpet av de siste årene pusset opp våningshus, sauefjøs og låve (bildet). Skogfinnene etablerte seg i Aurskog fra 1630-tallet, bygningsmiljøet som er pusset opp her er fra 1800-tallet. Bygningsstrukturen på stedet er karakteristisk for Finnskogen; spredt og uten noe særlig systematikk. Foto: Einar EngenKalven seter i Vågå i Oppland er et godt eksempel på bruk av kulturminne etter restaurering. Seteranlegget hadde stått ubrukt i 30 år og var sterkt preget av mangel på vedlikehold. I 2013 åpnet setra for publikum igjen, med kaffebar, massasje og ulike aktiviteter. Foto: Øistein Formo og Einar EngenHovedbygningen på Smithsetra ved Galtsjøen i Rendalen før og etter istandsetting. Hyttene sto klare i 2012 og har åtte sengeplasser fordelt på fire dobbeltrom. Setra ble oppført i 1892, som landsted for to engelske fiskeentusiaster, advokatbrødrene Richard Ford Smith og Charles Lassow Smith fra London. Smithsetra er en del av Galten Gård. Gården har til alle tider vært en familiebedrift og har drevet med kombinasjonen turistnæring og melkeproduksjon. Foto: Per Roar AarnesMidlene fra Kulturminnefondet går til mer enn bygninger. Her fra fløtningsdammen ved Bjønntjønn i Nissedal i Telemark. Broene over demningen var så godt som borte. De er en del av et større nettverk av turstier i området. Ved å opprettholde muligheten for å krysse demningen på en trygg måte, bidrar de nye broene til at gamle vegfar i utmark fortsatt kan brukes. Foto: Gautefall TurlagHustad kirke i Inderøy kommune i Nord-Trøndelag fikk restaurert gjerdet, den såkalte kjerkplanken, som omkranser den gamle middelalderkirken og kirkegården. Kjerkplanken ble vurdert som unikt i sitt slag og derfor viktig å bevare. Ifølge Fortidsminneforeningen finnes bare en til lignende i landet. Innrammingen var viktig som skille mellom det hellige og det profane, planken markerer på tradisjonell måte overgangen til signet jord. Kjerkplanken rundt Hustad kirke antas å være fra tidlig på 1800-tallet. Gårdene i soknet hadde plikt til å bidra med tømmer og vøling til hver sin del av planken. Planken skulle beskytte også mot dyr, slik at gravplassen fikk ligge i fred. Foto: Helene Tillerå Totenåsen, som ligger mellom Hurdalssjøen i Akershus og Østre Toten i Oppland, var det fra 1600-tallet og framover seterdrift og bosetting fram til 1948. I dag finnes det få deler av bosettingen igjen, men historiene om området er mange. Olavskildens Arbeidslag har forbarmet seg over kulturminnene og historiene, og har satt i stand flere kulturminner i området. Gjengen er svært opptatt av egen lokalhistorie, og ønsket å formidle historien og lokale tradisjoner, men manglet et hus å gjøre det i. Tomåsstugua på Osterviken seter ble løsningen, selv om restaureringsarbeidet bød på store utfordringer. Foto: Einar EngenGodlien seter i Ringebu i Oppland er trolig fra tidlig 1800-tallet, og består av sel, fjøs, geitefjøs og vinterstue, såkalt lynnbu. Det er et omfattende istandsettingsarbeid som er gjort. Råteskadd tømmer i veggene er skiftet ut, men eieren har etterstrebet å beholde mest mulig av de opprinnelige materialene i bygget. Setra er istandsatt for framtidig bruk, som en del av et gårdsanlegg der eieren har full landbruksdrift. Foto: Einar EngenNylandshuset på Vibrandsøy i Haugesund kommune, før og etter istandsetting i 2013. Restaureringsarbeidet tok nærmere fem år og kostet over fire millioner kroner, 1,25 av dem kom fra Kulturminnefondet. Fondet har også gitt tilskudd til andre bygninger i området. Øygruppa Vibrandsøy har et kystmiljø av nasjonal verdi. Foto: Trygve Eriksen Jr.Oppussingen av Karlslyst gård i Hommelvik i Sør-Trøndelag startet i 1991. I dag er den selskapslokale, og åsted for et eget spel om gårdens historie. Bygningene på gården i dag er mer eller mindre de samme som Carl Halck satte opp på 1800-tallet.

Se kulturminnene fornyes

1. november går søknadsfristen for dette årets bevaringsstøtte fra Norsk Kulturminnefond ut.

Det skriver fondet i en pressemelding torsdag.

Det finnes, ifølge meldingen, rundt en halv million kulturminner i Norge, de fleste i privat eie.

– Fortiden fenger svært mange nordmenn, og bevaring av gamle hus og miljøer er viktig historiedokumentasjon. Men vi ser at planer for fremtidig bruk er avgjørende for hva som blir bevart, sier direktør Simen Bjørgen i Norsk Kulturminnefond.

I siste søknadsrunde delte fondet ut 68 millioner kroner til 430 prosjekter. Den reelle verdien av arbeidet som gjøres, er imidlertid mye større, mener Bjørgen.

– Hver tildelte krone kan multipliseres med tre for å finne den egentlige verdien, viser våre beregninger. Den største innsatsen kommer som regel fra eieren selv i form av egne midler og dugnadsinnsats. I regnestykket ligger det også at lokalt næringsliv får oppdrag og staten får skatteinntekter, uttaler han i pressemeldingen.

Søknadsfrist for årets runde er 1. november.

Kulturminnefondet deler ut mellom 65 og 70 millioner kroner i bevaringsstøtte hvert år.