Dette er alle enig i, men hva er egentlig årsaken?

Er det entreprenørene som er i overkant kreative i tolking av kontrakt? Eller er det byggherrene som er firkantete og vanskelige?

Jeg opplever ofte at vi på byggherresiden tildeles rollen som skurken i historien. Det følger kanskje av at entreprenøren er den aktive part, det er han som krever ekstra oppgjør. Når vi er motvillige til å etterkomme kravet, kan det ende med at entreprenøren stevner oss for retten.

Byggherre og entreprenør er to parter som skal samarbeide, men det er en forskjell på oss. Den statlige byggherren får midlene bevilget over de offentlige budsjettene, vi har ansvar for samfunnets midler. Vi slipper å tjene pengene, men vi skal til gjengjeld innestå for at det offentlige får det vi betaler for. Ingen liker sløsing med offentlige ressurser.

En privat bedrift gjør det bra når den går med overskudd, helst med gode overskudd. For all del, vi er alle tjent med at bedriftene er lønnsomme og solide over tid.

Men jeg mener nok at de interne kravene om fortjeneste kan gi en kultur for endringsmeldinger og krav om tilleggsbetaling. Entreprenørens mann argumenterer med at jobben er for dårlig beskrevet, at tegningsgrunnlaget er feil og mengdene større enn antatt. Selvsagt kan dette være rett, men våre folk mener nok at slike krav kommer litt for mekanisk. For å si det rett ut, iblant skapes konflikt på grunnlag av aktive misforståelser.

På individnivå kan det også være fundamentale forskjeller. Vår byggeleder har ikke noen personlig interesse i oppgjøret. Han og hun får sin lønn den 12. i hver måned uten prestasjonstillegg. Anleggslederen hos entreprenøren kan på sin side ha en bonusordning knyttet til fortjenesten i et prosjekt.

Disse forskjellene gjør at entreprenøren kan ha en interesse i å gjøre vår beskrivelse så uklar som mulig. Vi på vår side svarer på dette med økt detaljering. Flere kilo papir med enda flere ord som kan forstås eller misforstås. Vi havner inn i en negativ spiral med mindre tillit som krever mer ressurser på begge sider.

For å komme ut av den onde sirkelen er det nå flere som tar til orde for at totalentrepriser hvor entreprenøren får ansvar for både prosjektering og bygging. Ifølge rapporten Oslo Enonics skrev for Veidekke til politikkuken i Arendal skal dette både gi betydelig raskere veibygging og store besparelser i form av mindre kontrollbehov fra statens side.

Jeg er for flere totalentrepriser. Selv om utførelsesentrepriser fortsatt vil dominere, trenger vi flere verktøy i verktøykassa.

Er dermed alt sagt?

Nei, det er naivt å tro at man en ny kontraktsform i seg selv løser alt. Totalentreprisen er dessuten ikke noe entydig begrep, så vi må være tydelig på hvilken funksjonsfordeling vi skal ha i hvert enkelt tilfelle.

En totalentreprise flytter riktignok noen grensesnitt, men den innebygde motsetningen mellom bedriftens fortjeneste og kontrollen med at samfunnet får value for money forsvinner ikke. En vei er ikke bare en vei, vi må bestemme og beskrive hva entreprenøren skal utføre mot betaling, og alle typer kontakter må følges opp. I totalentrepriser kan vi nok spare litt i prosjekteringsfasen, men det er neppe i samfunnets interesse at vi tar bort mye ressurser fra oppfølgingen i anleggsfasen

Anleggsbransjen blir nok aldri en helt konfliktfri sone. Jeg blir glad når jeg leser om entreprenører som setter sin ære i at uenigheter skal løses underveis før de settes på spissen. Som byggherre må vi sørge for å utforme kontraktene slik at det faktisk lønner seg å være løsningsorientert.