– Vi er ikke forpliktet til å bruke Doffin

Gressløs har sendt en mail til Byggeindustrien der han forklarer Sarpsborg kommunens samspillmodell og begrunner hvorfor kommunens samspillsentreprenør ikke er forpliktet til å bruke Doffin når han inngår kontrakt med sine underentreprenører.

Gressløs skriver følgende:

Advokat Arne Scott ved Pacta Advokatfirma AS har bistått Sarpsborg kommune med å utarbeide en standardavtale for samspillentrepriser. Kontraktsmodellen er basert på at kommunen skal inngå avtale med en ”samspillentreprenør” som skal ha fullt ansvar for prosjektering og utførelse. Modellen er altså basert på det samme prinsipp som en totalentreprise, hvor totalentreprenøren nettopp har ansvar for prosjektering og utførelse.

Til forskjell fra en tradisjonell totalentreprise, er verken ytelse eller vederlag fastlagt i detalj ved inngåelse av avtalen. De overordnede rammebetingelsene for kontrakten er imidlertid fastlagt og samspillentreprenørens oppgave er å utvikle og gjennomføre prosjektet innenfor rammen av disse i nært ”samspill” med byggherren. Dette er grunnen til at modellen har fått navnet ”samspillentreprise”. Samspillentreprisen inngås før det er utarbeidet en så detaljert beskrivelse av prosjektet at det er hensiktsmessig å be om en fast pris. Årsaken kan delvis være at fremdriftsplanen er svært stram og at det må være større parallellitet mellom prosjektutvikling, prosjektering og utførelse enn hva som er vanlig. Årsaken kan også være at prosjektet er et rehabiliteringsprosjekt eller at det av andre grunner ikke er mulig å forutse hvilke ytelser som skal utføres. Modellen må av disse grunner nødvendigvis bli en eller annen form for regningsarbeid.

I et tradisjonelt regningsarbeid skal entreprenøren få dekket påløpte kostnader med tillegg av et påslag til dekning av administrasjon, risiko og fortjeneste. Et regningsarbeid innebærer at det er byggherren som har den fulle og hele risiko for omfanget av kostnader, og byggherren må derfor føre kontroll med kostandspådraget. I et tradisjonelt regningsarbeid baseres slik kontroll på oppgaver over arbeidstid og materialer fra entreprenøren. Ulempen ved et tradisjonelt regningsarbeid er at byggherren har den fulle risiko for omfanget av kostnadene og at han derfor ikke vil ha sikkerhet for omfanget av vederlaget før arbeidet er ferdig. Det er for øvrig svært vanskelig å ha en god kontroll på faktiske kostnader, gjennom den kontrollen som normalt utføres av timelister og materialsedler.

Kommunen ønsker å ha bedre kostnadskontroll enn dette, og har derfor basert modellen på en annen type ”regningsarbeid” enn det som er vanlig. Samspillsmodellen er basert på følgende: Etter kontraktsinngåelse skal samspillentreprenøren i nært samspill med byggherren presisere og utdype rammebetingelsene i prosjektet. Når det foreligger tilstrekkelig informasjon, skal samspillentreprenøren beskrive kontraktsarbeidet i hensiktsmessig arbeidspakker. Samspillentreprenøren skal deretter sende de beskrevne arbeidspakkene ut på konkurranse i underentrepriseleddet med anmodning om fast pris, og skal normalt velge det tilbud som har lavest pris. Modellen innebærer altså at samspillentreprenøren får dekket de faktiske kostnader som påløper, eller mer presist: De faktiske fastprisbeløp som avtales med underentreprenørene.

I motsetning til ordinært regningsarbeid vil modellen innebære at samspillentreprenøren gradvis vil bli forpliktet til å gjennomføre prosjektet til en fast pris, hvilket gir bedre kostnadsstyring for byggherren. I et ordinært regningsarbeid vil normalt byggherren betale et påslag på de faktiske kostnadene som skal dekke totalentreprenørens vederlag for det arbeidet han har med å administrere de prosjekterende og underentreprisene, risikoen ved å ha påtatt seg ansvaret for prosjekteringen og utførelsen samt totalentreprenørens fortjeneste i kontraktsforholdet. I henhold til modellen får samspillentreprenøren ikke et slikt påslag beregnet ut fra de faktiske kostnader, men et fast vederlag som avtales ved kontraktsinngåelse.

Anskaffelsesregelverket har ingen regler om hvordan en byggherre skal organisere et prosjekt, herunder hvor mange og hvilke type kontrakter som skal inngås i prosjektet. En byggherre kan altså fritt velge å inngå en kontrakt for hele prosjektet som omfatter både prosjektering og bygging og han kan også fritt velge hvordan vederlaget for arbeidene skal fastsettes.

Anskaffelsesregelverket fastslår imidlertid at byggherren må kunngjøre og ellers følge regelverket for de kontraktene han velger å ha i prosjektet. Regelverket gjelder for den offentlige byggherre. Byggherrens kontraktsparter er normalt private firma. Slike private aktører er ikke underlagt regelverket. Det gjelder selv om disse har fått kontrakt med en offentlig byggherre. Byggherrens entreprenør er derfor ikke forpliktet til å lyse ut på Doffin når han inngår kontrakt med sine underentreprenører. Entreprenøren vil heller ikke ha adgang til å bruke Doffin selv om han skulle ønske å bruke denne markedsplassen.

Ovennevnte innebærer at Sarpsborg kommune plikter å kunngjøre anskaffelsen av samspillentreprisen på Doffin, men at samspillentreprenøren ikke behøver å gjøre dett ved inngåelse av sine underentrepriser. Samspillsentreprenøren må imidlertid følge spesifikke prosedyreregler for kontraheringsprosessen som følger av samspillsavtalen. Prosedyrereglene sikrer altså at det blir arrangert konkurranse og at konkurransen avgjøres etter objektive kriterier. Det er samspillentreprenøren som skal velge ut de underentreprenørene som skal få lov til å gi tilbud og samspillentreprenøren plikter å velge laveste tilbud, med mindre det foreligger en saklig grunn.

Sarpsborg kommunes samspillsmodell er en variant av de mange samspillentreprisene som benyttes av det offentlige. I den tradisjonelle samspillentreprise avtales riktignok en målsum for det totale arbeidet, med fordeling av over- eller underskridelse, i stedet for flere faste priser for beskrevne arbeidspakker som det er lagt opp til i foreliggende utkast til samspillmodell. Begge modeller er imidlertid basert på at kontrakten inngås før vederlaget er fastlagt, og at byggherren således har kostnadsrisikoen ved kontraktsinngåelse. I begge modeller innhentes priser fra underentreprenører i markedet før prisen (målsum/fastpris) settes.