Hvilket arbeidsliv vil vi ha?

På BNLs generalforsamling kom dette tydelig frem. Innlegget fra byggenæringens ledere kunne like gjerne vært holdt i Folkets Hus, og det er ingen tvil om at 2. nestleder i LO, Hans Christian Gabrielsen, også gikk hjem i NHOs høyborg. Man er selvsagt ikke enige om absolutt alt, men det er en sjelden samstemmighet når det kommer til de store linjene.

Bakteppet er naturligvis utviklingen vi har sett i det norske arbeidsmarkedet etter at EØS åpnet opp for fri flyt av arbeidskraft mellom landene. Dette har gitt både oss og andre land i EØS noen fordeler men det har også gitt oss en rekke utfordringer vi ikke helt vet hvordan vi skal ta tak i. For det er ingen tvil om at dette har gitt det norske arbeidslivet en helt ny hverdag og utfordringer vi aldri tidligere har sett. Ikke minst har dette truffet byggenæringen med knallhard kraft. Den kraftige veksten vi har sett innen byggenæringen, og da spesielt innenfor privat sektor, og deler av næringen inn mot proffmarkedet, er nær utelukkende tatt av utenlandske arbeidere. Det er også blitt slik at en rekke av næringens virksomheter for å sikre en økt fleksibilitet i stor grad bygger opp sin grunnstamme av arbeidere med midlertidig arbeidskraft, gjerne fra utlandet. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men det er veldig mange med utenlandsk bakgrunn som nå er en del av norsk byggenæring. Dett har selvsagt flere positive sider. Det hadde vært meget vanskelig å gjennomføre alle oppgavene næringen har stått ovenfor og nå gjennomfører uten denne tilførte arbeidskapasiteten.

Men det er utvilsomt også utfordringer med tilføring av arbeidskraft fra EØS-området som har gjort noe med den norske og nordiske modellen. Skal denne utviklingen snus er det nødvendig å innse hva som har skjedd, og hvorfor. Hele dette temaet ble tatt opp på BNLs generalforsamling torsdag, som ble et meget vellykket arrangement, og som i stor grad belyste disse vanskelige utfordringene og ikke minst pekte på hvordan dette bør adresseres fremover.

BNL-sjef Jon Sandnes pekte blant annet på at teknologi, økt globalisering og industrialisering i kombinasjon med et behov for økt fleksibilitet er utfordrende for næringen og at må være dette bevisst om man skal ta vare på et sunt arbeidsliv som er bærekraftig på sikt. For å klare å få til dette er vi helt avhengige av byggherrer som tar ansvar og at arbeidsgiverne ser utfordringene. Sandnes trakk opp fire grunnpilarer som han mener er helt essensielle i dette arbeidet; frontfagmodellen må sikres, man må bygge opp under lærlingeordningen, fast ansatte må utgjøre hovedregelen i norsk arbeidsliv og man må sørge for en høy organisasjonsgrad. Ved videreutvikle disse punkene kan vi ta vare den nordiske modellen, noe som også i fremtiden kan konkurransefortrinn i en internasjonal konkurranse.

Det er ingen enkel oppgave å etterleve disse punktene i dagens byggenæring. Da må det fattes noen overordnede beslutninger i diverse styrerom og i ledelsen i statlige etater. Spesielt viktig er det at bestillerne ser sitt ansvar i et overordnet perspektiv, også på noe sikt. Deres holdninger og måte å kontrahere på vil ha enorm betydning. Det er også essensielt å se hvordan utøvende virksomheter agerer og ønsker å bygge opp sine virksomheter. Dette er helt klart noe et samlet norsk arbeidsliv må se nærmere på.

Utviklingen vi nå er inne i vil kunne føre til et arbeidsliv vi om få år ikke vil kjenne igjen. Ønsker vi virkelig et arbeidsliv som fjerner seg helt fra den nordiske modellen?