Sverre Sevaldsen. Foto: Solem arkitektur

Byråkratenes endelige seier over fornuften?

Det vi bygger har redusert kvalitet til høy kostnad.

Sverre Sevaldsen

Sivilarkitekt hos Solem arkitektur

Etter mer enn tre tiår som praktiserende arkitekt er min omsorg for hvordan vi gjennomfører våre byggeoppgaver blitt stadig mer utfordret av akselererende endringer i rammebetingelser. 
Disse rammene styrer oss i en retning ingen vet hvor ender.
Min overbevisning i dag er at vi i de fleste byggeoppgaver har mistet fokus, der det vi bygger har redusert kvalitet til høy kostnad. 

Dette gjelder i spesielt stor grad for offentlige byggeprosjekt.

De erfaringer jeg drøfter i denne teksten er hentet fra mitt eget fag, men jeg er rimelig trygg på at dette er forhold som har overføringsverdi til mange bransjer.

Jeg ønsker med dette å sette fingeren på det som jeg mener fører oss i feil retning.

Hvordan vi skal reversere dette for å komme på rett spor igjen, er ikke tema i dette innlegget. Her må jeg ha hjelp fra hele bransjen, og fra private og offentlige kunnskapsmiljøer.

Kvalitets-sikringens tyranni:

Byggebransjen har som en av de største bransjer vi har i fastlandsnorge, en stor produksjon, der det gjøres både prosjekteringsfeil, og utførelsesfeil som gir byggskader. Det er selvfølgelig i alles interesse at dette forsøkes minimalisert. Til støtte i dette arbeidet har vi plan og bygningsloven som angir prosedyrer for gjennomføring.

Lov og forskrift er nå toppet med krav om uavhengig kontroll av prosjektering og utførelse, og krav om kvalitetssikring.

Det skal gjøres HMS-analyser, SHA-planer skal utarbeides, ROS-analyser skal gjennomføres. Dette gjelder alle fag og alle utførende på byggeplass.

Her skilles det lite mellom små prosjekt og store utbygginger, alt legges inn under samme fane.

Det viktigste blir å dokumentere kvalitet gjennom intrikate KS-system som ingen makter å gi substans. Det vi sitter igjen med er en skog av firma i bransjen som leverer kontrolltjenester. Er man først engasjert til kontroll, må man selvfølgelig finne fram til mangler for å berettige sin innsats, den kontrollerte er ikke enig i at påpekte mangel er en mangel, og dermed er vi i gang med prosesser som ingen ende tar. ….

En bransje og involverte aktører som overtolker forskrifter gir til tider parodiske tilstander, der helhetstenking og omsorg for det ferdige produkt forsvinner i en tåkeheim av kontroll og dokumentasjon.

Byggeforskriftenes naivitet:

Byggeforskriftene våre har i mange tiår gitt en overordnet ramme rundt byggerier som har sikret kvalitet i de enkeltdelene et byggeri består av.

Byggeforskriftene er minimumskrav som skal veilede bransjen.

Vi har de senere år sett en utvikling av forskriftene mot detaljstyring som på noen områder kommer helt feil ut i forhold til intensjon.

Her skal jeg komme nærmere inn på to viktige områder med nye forskriftskrav:

1.Universell utforming.

Krav om brukbarhet og tilgjengelighet er en god intensjon i all planlegging og har vært et bærende element for de aller fleste planleggere.

Nye forskrifter gjør kravene svært omfattende. Det som gjør dette ekstra problematisk er at tiltakshavere, rådgivere, utbyggere, kommuner, og andre offentlige utbyggere overtolker forskrifter, noen ganger til det bortimot absurde.

Bransjer som er ivrige selgere av kostbare produkter for universell utforming er selvfølgelig pådrivere i reisen mot kompliserte og dyre løsninger.

Vi ender opp med en nitidig kontroll av detaljer og milli-metre, oppmerksomheten mot gode, helhetlige løsninger forsvinner ut av fokus.

Har man overoppfylt forskriftene er alt såre vel.

Det virkelige resultatet er dyrere, og ofte dårligere bygg.

2.Energieffektive bygg.

Byggeforskriftene har gitt oss ett sett minimumskrav for at bygg skal være energieffektive, noe som over tid fungert tålelig bra.

Klimakrisen har utløst en politisk iver på regjeringsnivå for å vise handlekraft for miljøet. I mangel på mot til å gjøre tiltak som monner, har man valgt symbolpolitikk, særlig rettet mot energieffektivisering av boliger.

Vi har nå ett sett forskrifter som gir store utslag i byggemåte, tekniske løsninger og pris, men til liten eller ingen gevinst for miljøet.

Vi er særlig bekymret når vi vet at dagens forskrifter skal ytterligere skjerpes.

Forskning viser at et såkalt passiv-hus (som skal bli minstekrav i 2015) gjennom et normalt livsløp er en større belastning for miljøet totalt sett enn et laftet tømmerhus med vedfyring.

I tillegg er det mye som indikerer at høyisolerte, tette boliger med balansert mekanisk ventilasjon gir helsemessige utfordringer med dårlig inneklima.

Nye forskriftskrav er utløst av god intensjon, mens vi ser at det totale bildet gir motsatt effekt.

Lov om offentlige anskaffelser - en tragedie i mange akter:

Her er vi på et område som er eksklusivt for offentlige innkjøpere.

Denne loven er en norsk versjon av EU-regler for offentlige innkjøp med siktemål

å begrense muligheter for korrupsjon.

Loven har gitt oss følgende standardprosedyre for kommunale, fylkeskommunale, og statlige innkjøp:

Kommune A skal kjøpe en prosjekteringstjeneste og entreprenørtjeneste for å få oppført en enkel skole/omsorgsboliger/barnehage el.lign.

Fase 1 - Kommunen kjører en forenklet innkjøpsprosedyre for å engasjere et prosjektadministrasjonsfirma (PA-firma) som skal bistå kommune med å hyre rådgivere som skal lage et skisseprosjekt.

PA-firmaet utformer tilbudsdokumenter som utlyses på Doffin (database for offentlige anskaffelser).

Før jobben utlyses har tilbudsdokumentet blitt kvalitetssikret av kommunens nytilsatte advokat for å sikre at dokumentene holder de krav EU/EØS har formulert.

Fase 2 - Rådgivere er engasjert og jobben utført. Honorar for jobben er ofte det samme som kommunens utgifter for å bestille jobben (fase-1)

Fase 3 - Kommunen skal lage tilbudsunderlag for å få priset arbeidet. PA-firma engasjeres til en ny innkjøpsrunde for å hyre rådgivere. Rådgiverne fra fase 2 var ikke de billigste og nye rådgivere engasjeres for fase 3. Her må nye koster bringes inn i prosjektets historikk, og mye tid går med før tilbudsgrunnlag er ferdig.

Grunnlaget skal så kvalitetssikres av først engasjerte PA-firma, dernest av kommunens advokat før dette legges ut på Doffin-basen for innhenting av priser fra entreprenører.

Her representerer ofte kommunens utgifter for engasjering og bestilling 50% av honorar for selve arbeidet.

Fase 4 - Entreprenører leverer sine tilbud, kommunen engasjerer billigste tilbyder. Tilbyder som har nest laveste pris klager på avgjørelsen da det er funnet en formell feil i tilbudsunderlaget. Kofa (komite for offentlige anskaffelser) behandler saken og gir klageren medhold i at tilbudet var beheftet med en formell feil.

Kommunen må trekke tilbake bestilling og starte på nytt. Entreprenøren som opprinnelig fikk jobben, klager på kommunens avbestilling og sender krav om erstatning for tapt kontrakt til kommunen. Nå er advokattimene mange, og kostnadene høye, vi er ennå ikke kommet i gang med jobben.

Snitt-tall viser at for hvert offentlig innkjøp på kr 500.000 kr, må innkjøper kalkulere med kr 250.000 i tillegg for å administrere innkjøpet.

Det er mulig at loven gjør det vanskeligere for bestillere å putte penger i egen lomme, men du verden for en pris vi betaler!