Urbaniseringen fortsetter uansett

På NHOs Årskonferanse #7millioner, kom det tydelig fram at det ikke er tvil om nødvendigheten av en stor satsing på boligbygging i og rundt de største byene. Her hvor arealene er som knappest, vil flest bo. Vi ser tendensen allerede, og vi vet den vil forsterke seg. Dette krever god planlegging, og 25 år går fort i en slik sammenheng. Dersom SSBs høyeste anslag på befolkningsvekst slår an, vil Norge i 2040 bestå av 7 millioner innbyggere. 2 millioner mer enn i dag, og en stor andel av disse vil bo i en storby eller nærliggende områder.

Økonom og forfatter Kjell A. Nordström konkretiserte dette på konferansen ved og si: «80 prosent av verdens befolkning vil bo i byer omtrent på det tidspunktet Norge runder 7 millioner innbyggere. Mange av verdens byer vil vokse dobbelt av hva landenes økonomi vil gjøre.» Nordström definerte tre framtidstrekk som vil være gjeldene: globalisering, urbanisering og digitalisering. For NBBL er det selvfølgelig mest interessant å fokusere på urbaniseringen, som gir sterke føringer for hvor og hvordan vi skal bygge og bo.

Obossjef Martin Mæland kom inn på en viktig faktor jeg har lyst til å trekke fram: ved å bygge tettere, tar vi også i bruk mindre dyrka mark. Ett av de største dilemmaene, og som gir store protester i forhold til boligbygging, kommer når boliger planlegges bygd på dyrka mark. Ved å bygge tettere og høyere i byer der mange vil bo, verner vi også dyrka mark utenfor byene. Mæland sa det slik: «I Norge er vi altfor glad i drabantbyer. Bygg by i byene og bygg tettere».

Kollektivtrafikk er nøkkelen til nødvendig boligbygging, og løsning på miljøproblemer og kommunikasjon for næringslivet. Konferansier på NHOs årskonferanse, Harald Eia, sa det største miljøproblemet i New York på slutten av 1800 tallet var hestemøkk, og løsningen, ja det var bilen. Miljøproblemene og løsningene er ikke de samme i dag eller i framtiden. Svært mange av foredragsholderne nevnte kollektivsatsing i en eller annen form som den avgjørende faktoren for å ruste oss til framtidssamfunnet. Det understreker viktigheten av de nye statlige retningslinjene for samordning av bolig-, areal og transportplanlegging. Boliger er ikke bare der vi bor, det er kjernen i hele vårt transportmønster.

Statsminister Erna Solberg sa at staten må være mer koordinerende og forutsigbar i utviklingen av framtidens by- og arbeidsmarkedsregioner. Det betyr forpliktende utviklingsavtaler mellom staten og storbyområdene som skal sørge for en helhetlig utvikling av areal, bolig og infrastruktur. Avtalene skal sikre at kommunene følger opp riktig arealbruk, boligbygging ved kollektivknutepunkt, og legge til rette for infrastruktur.

Alt dette er gode og nødvendige ord fra landets politiske leder, men hvordan sikre handling? Hvordan forplikte dette ned til kommunenivå? Hvordan sørge for at alle dilemmaer som lokalpolitikere står overfor, ikke hindrer nødvendig boligbygging? Hva er balansen mellom sentral styring og lokal frihet?

Vi står overfor mange sikre spørsmål, men usikre svar. Det som er sikkert er at politikerne har en stor utfordring som de kanskje ikke helt skjønner dimensjonene på. Utfordringen er så stor at det er behov for å sette framtidens bolig, areal- og transportbehov høyt på prioriteringslista allerede ved kommunevalget i september. Utviklingen går sin gang selv om vi ikke er forberedt på det som skjer. Det vil gi kommunene store voksesmerter, men som vi kan unngå ved å gjøre noe