Fremtiden formes nå

Det er et viktig tema som nå skal tas opp på arenaen hvor store deler av landets maktelite er samlet. Dette temaet, som spenner vidt, er særdeles viktig og beslutningene som skal ta rundt utbyggingen og prioriteringen av vår infrastruktursatsning vil få viktige langsiktige konsekvenser og vil være med på å definere hvilket samfunn vi får noen år frem i tid.

NHO har sett for seg en lang tidshorisont i sitt arbeid rundt teamet. Bakteppet er at vi i 2040 trolig vil være ca. sju millioner innbyggere i Norge – og vi må definere hvordan vi skal innrette oss for å møte denne fremtiden. Det er nærmest umulig å se for seg hvordan Norge vil se ut om så mange år – det er mange ukjente faktorer som kan og vil slå inn – men at vi kommer til å få langt flere innbyggere, spesielt i de større byene, er hevet over enhver tvil. Norge er blant de raskest voksende land i Europa.

Det er derfor ekstremt viktig at vi innretter oss mot denne utviklingen – og at vi gjør tingene i riktig rekkefølge. Utbygging og prioritering av viktig infrastrukturutbygging er avgjørende for et fornuftig bosettingsmønster. Norge har i mange år ligget etter samfunnsutviklingen i dette arbeidet. Vi har vært for dårlige til å bygge ut gode og effektive kollektivsatsinger rundt de store vekstområdene – og hovedveiene mellom de større byene og regionene har vært og er altfor dårlige. Vi er nå kommet delvis i gang med utbygging av noen av hovedveiene – men deprimerende mye står igjen.

NHO nå sier at vi må øke samferdselsinvesteringene betydelig i årene fremover, og at vi samlet sett nå investere 1.100 milliarder kroner i vei og bane frem til 2040. Dette er selvsagt enorme summer – og er omtrent på nivå med statsbudsjettet for 2015. Det er nok dessverre likevel ikke mer enn hva som må til om vi skal kunne bygge ut kollektivsatsingen og de viktigste veiene slik de burde være. Det kan kanskje virke utopisk å kunne øke bevilgningene så mye, men vi snakker egentlig her om hvordan vi som samfunn ønsker og må utvikle oss videre. Milliardærene renner fort i de store utbyggingsprosjektene. Historisk sett er det interessant å tenke tilbake på at utbyggingen av Bergensbanen i sin tid hadde en kostnad som tilsvarte datidens statsbudsjett.

Uansett hvilke nivå vi skulle ende på i den fremtidige infrastrukturutbyggingen, er vi nødt til å gjøre mange prioriteringer – vi kan ikke bygge ut alt og selvsagt ikke samtidig.

Den store befolkningsveksten kommer i de store byene – og de største ressursene må da rettes inn mot disse regionene. Her må det både tenkes kollektivutbygging (jernbane/t-bane) og bedre transportmuligheter inn mot byene og mot naturlige nærområder hvor folk kan pendle mot de større sentraene. Østlandet vil ha den største befolkningsveksten og det vil bli naturlig at en enda større andel av totalpotten enn tidligere rettes inn mot dette området. Her en det flere tunge løft som er nødvendig å gjennomføre.

Det er likevel viktig å huske på andre viktige regioner rundt om i landet – det er ikke slik at all vekst og verdiskapning skjer i Oslo. Store deler av vestlandskysten vil fortsatt ha store vekstmuligheter og her er det også stor verdiskaping. En videre satsing på utbyggingen av E39 er helt nødvending og må ikke komme langt bak i prioriteringslista. Også på denne strekningen må det gjøres prioriteringer, men enkelte strekinger her vil ha stor samfunnsnyttig verdi. Det tar i dag altfor lang tid å komme f.eks. fra Stavanger til Bergen, og innenfor dette omradet er det enorme verdier å hente ved å bygge ut en bedre infrastruktur – noe som vil komme til nytte for hele landet.

I Norge har det tradisjonelt vært slik innen infrastrukturbygging at alle skal få litt - og prosjekter blir spredt over store deler av landet. Med det politiske styresett vi har i Norge vil det også være vanskelig å snu helt rundt på en slik situasjon. Det kan helt sikkert bli en dreining med mer til de sentrale strøk – men lokale kampsaker vil legge et stort press på de folkevalgte på Stortinget. Det kan bli dårlig med gjenvalg på enkelte om lokale kampsaker forsakes til fordel for utbygging på Østlandet.

Her er det selvsagt viktig at man ser hvilket ansvar politikerne har for et velfungerende samfunn i sin helhet – og da må man nødvendigvis måtte gjøre andre prioriteringer enn man kanskje har gjort tidligere – og ikke minst er det nå viktig at man ser det enorme etterslepet som er innen infrastruktur i dagens og fremtidens Norge. Dette er ikke investeringer vi kan vente med i lang tid for å se hvordan det går. Her må vi være offensive og bidra til å forme fremtiden slik vi ønsker. I Norge har vi lenge nok ligget i bakevja og strevd for å ta igjen etterslepet. Nå må vi komme i forkant og bygge ut for en videre ønsket vekst.

Vi håper at man på NHOs årskonferanse klarer å løfte frem disse viktige teamene på en god måte, og at dette kan danne en base for et videre nødvendig arbeid. Mange av disse tankene og ønskene er noe man har arbeidet med i lengre tid – men det er viktig å løfte denne debatten opp et hakk og se på det totale samfunnsmessige behovet. Valgene som skal fattes innen den videre infrastrukturutbyggingen i Norge vil være med å definere oss om nasjon. De store regionene vil stadig bli større og sterkere – da må også infrastrukturen følge etter.