Mest mulig vei for pengene?

Det har den senere tiden vært flere klager og konflikter på tildelinger innen anleggsprosjekter i regi av Statens vegvesen. Som landets største landbaserte byggherre er det ikke unaturlig at det vil komme eksempler på tvister i forbindelse med kontraktstildelinger. Regelverket for offentlige anskaffelser setter nokså strenge regler. Dette gjelder både hva som kreves av de som lever anbud og også hva byggherre har lov til å foreta seg etter å ha mottatt anbudene.

Det har den senere tiden vært en del uro rundt det som kan kalles formaliaopplysninger. Det kan for eksempel være slik at Staten vegvesen skal ha inn tilbud på bygging av en større veistrekning, inkludert flere bruer. Det settes da flere kvalifikasjonskrav som entreprenørene må dokumentere. Byggherre kan få inn flere anbud, der det skal sprike flere titalls millioner kroner. Normalt sett går jobben da til den som leverer laveste anbud. Men om de som er lavest har glemt å legge ved et sertifikat eller bevis som viser at har kompetanse til å ta på seg en slik jobb, eller deler av et slikt oppdrag - kan de bli ekskludert. Vi har den senere tiden skrevet om flere lignende tilfeller, og på bygg.no ble det tirsdag publisert en sak hvor Arbeidsfellesskapet Kruse Smith/Gjermundshaug har tapt en tapt sak i Oslo byfogdembete de rettet mot Statens vegvesen. Arbeidsfellesskapet hadde glemt å legge ved riktig kompetansebevis for jobben for byggingen av Steibrua i Alvdal. Dermed vil jobben gå til nestemann på listen, som skal ha 9,5 millioner kroner mer for å gjøre jobben.

Byggherre kunne enkelt ha skaffet seg den nødvendige informasjonen - en telefonsamtale på fem minutter hadde løst problemet. Men Statens vegvesen mener de ikke har anledning til å gjøre dette utfra regelverket. Dermed blir det ikke slik at samfunnet får mest mulig vei for pengene.

Regelverket for offentlige anskaffelser et avgjørende for en rettferdig og forutsigbar konkurranse – men systemet er langt fra perfekt. Det lyder ikke bra når samfunnet hvert år kan taper flere titalls millioner kroner på formaliteter som letthet kunne vært unngått. En ting er alvorlige mangler – men at formaliteter som kompetansesertifikater som Statens vegvesen selv vet at den aktuelle entreprenør besitter, tyder på at noe burde gjøres.

Vi regner med at det også svir skikkelig for Statens vegvesen å måtte ut med langt mer enn de trenger, om det kunne løst seg på få minutter.

Om det er slik systemet er innrettet, bør det gjøres noen justeringer i regelverket. Det må selvsagt finnes visse krav, men det burde åpenbart også åpnes for muligheter som gjør at det er praktisk mulig å få mest mulig vei for pengene.

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen har tidligere vært påbanen og sagt han vil ha kostnadsreduksjoner i utbyggingsprosjekter og gjøre utbyggingsprosessene mer effektive. Når så store summer forsvinner fra samfunnets felles midler på grunn av små bagateller er det selvsagt noe man burde se nærmere på. Enten er det noe galt med regelverket eller med tolkningen av reglene – eventuelt begge deler.