Historieløst og lammende

Egentlig hadde partiene som mål å gjennomføre en massiv satsing på fornybar teknologi. Det høres bare ikke slik ut. Forsøkene på å grønnmale Norge er dessverre et bevis på at dagens norske politikere er historieløse og lamme.

Faktisk har noen gått denne veien i Norge tidligere. Den nye generasjonen politikere husker det bare ikke. Da var temaet petroleum.

Og mens sirkuset fortsetter, er vi i ferd med å kaste bort sjansen til å bli en fornybar stormakt.

Norge er ingen viktig nasjon for produksjon og eksport av fornybar teknologi. Vi forsker og forsker og forsker. Men når utstyr og arbeidsplasser skal skapes, gjemmer politikerne seg i skapet.

Det er et ubestridelig faktum at dersom Norge ikke hadde etablert goodwillavtaler og lagt på plass strenge konsesjonsbetingelser da oljealderen startet, ville norsk leverandørindustri ikke eksistert. Det var en dristig satsing. Men den lykkes.

Goodwillavtalene mellom de utenlandske oljeselskapene, de tre nye norske oljemiljøene Statoil, Norsk Hydro og Saga og norske forskningsinstitusjoner bidro til å overføre teknologi til Norge. I løpet av 1970- og 80-årene ble det skapt ny teknologi, nytt utstyr for boring, leting og produksjon, nye bedrifter og tusenvis av nye arbeidsplasser. La oss ta et eksempel. Da undertegnede ble ansatt i Conoco i 1986, satt vi over en femårsperiode med forsknings- og utviklingsavtaler til en verdi av 900 millioner kroner. Konsesjonskravet var at selskapene måtte bruke norske leverandører av FoU-tjenester. Verdien for Conoco av det som ble skapt av norske leverandører tredoblet innsatsen. Begge parter tjente på det. Dette selskapet er bare ett av flere titalls eksempler.

Hva var målet? Konsesjonsbetingelsene ble brukt til å innfri en rekke klart definerte olje- og industripolitiske mål. Politikken hadde en klar visjon. To av målene var å gjøre Norge til en ledende oljenasjon og skape varige arbeidsplasser. Hva ble resultatet? En rekke nye bedrifter som i dag er verdensledende leverandører til olje- og gassindustrien.

Når det politiske miljøet ønsker å snu trenden fra fossil energi til fornybar energi, burde Norge egentlig ha et bedre fundament enn da vi snublet inn i oljealderen i 1969. Norge har i overflod av fornybare ressurser - vind, bølger, tidevann, vann, vannkraft, regn og skog og et svært kompetent forskningsmiljø i SINTEF, NTNU, IFE og Bergen. Det høyaktuelle bakteppet er klimaendringer, en syklisk oljepris som på få dager har falt fra 115 til 68 dollar og tilsvarende sykliske oppsigelser innenfor petroleumsindustrien.

Det mangler ikke på penger. Staten bruker store summer til å støtte utvikling av ny fornybar teknologi. I 2013 bevilget Forskningsrådet 200 millioner kr til fornybare energiprosjekter. Gjennom Miljøteknologiordningen har Innovasjon Norge brukt 270 millioner kr til fornybar teknologi og i 2015 skal det brukes 230 millioner til pilot- og demonstrasjonsanlegg. Siden 2001 har Enova brukt 2,73 milliarder kr i støtte til fornybar kraft, og av dette har 237 millioner gått til teknologiprosjekter.

Hva er resultatet? Nesten ikke en eneste industriarbeidsplass. Ikke en eneste teknologi er satt i kommersiell produksjon. Kan grunnen være at det er kul umulig å oppspore de industripolitiske målsettingene? Kan grunnen være at Regjeringen og Stortinget ikke husker hva som skjedde for 30 år siden, da myndighetene satte klare vilkår når det ble gitt konsesjon til leting og produksjon?

Det mangler politiske visjoner. Grunnen er at det ikke er avsatt en krone - null kroner - til industriutvikling. Det foreligger ingen konsesjonsbetingelser som setter krav til eller gir kraftprodusentene insentiv til å utvikle ny teknologi. De kan fortsette å kjøpe billigst mulig og gammel teknologi fra Danmark og Tyskland uten at noen protesterer. Politikken beskytter alle andre enn ny norsk teknologi. Det er den historieløse politikken som styrer den grønne hverdagen til dem som vil skape ny fornybar teknologi i Norge.

Når forskere og utviklere har gjort sitt og den første prototypen er på plass, da sier staten stopp. Da møter de som har det nye produktet veggen. Det finnes ikke penger, midler eller betingelser til selve industriutviklingen.

Politikerne svarer kjekt at de har satset på grønne sertifikater. Disse sertifikatene har i det praktiske liv ikke skapt en eneste arbeidsplass. De er teknologinøytrale. Det betyr at kraftselskapene får like mye støtte enten de bruker gammel teknologi eller om de bruker penger til å hjelpe noen til å utvikle ny teknologi. Da foretrekker de å kjøpe det kjente. Det er lammende for teknologiutvikling.

På Fosen i Trøndelag skal Norges største vindspark bygges av Fosen Vind, som eies av Statkraft, NTE, Agder Energi og TrønderEnergi. Like rundt hjørnet skal Sarepta sette opp enda en vindpark. Det er ikke en gang nødvendig å gjette - de vil kjøpe ”gammel” og velprøvd teknologi fra Danmark eller Tyskland. Fosen Vind sier at det er uaktuelt å involvere seg i teknologiutvikling.

Ingen av kraftselskapene er interessert i utvikling av teknologi. De er brukere. Hvorfor? Fordi deres eneste visjon er å tenke forretning. De sier det rett ut.

For 10 år siden var undertegnede med på å starte testsenteret VIVA på Valsneset i Bjugn. I luftlinje er det bare noen kilometer fra utbyggingsområdet på Fosen. På dette senteret står det i dag en splitter ny vindturbin som er utviklet av trøndere i selskapet Blaaster. Etter en del innkjøringsproblemer har turbinen gått jevnt og trutt i ett år. En rykende fersk masterstudie ved NTNU - som er ett av eierselskapene i VIVA i tillegg til SINTEF Energiforsk, IFE og to andre interessenter - konkluderer med at denne turbinen representerer verdensledende teknologi. Så skulle vel alt være greit.

Blaaster ønsket å bygge et par turbiner til for å teste serieproduksjon. Det er plass til dem på Valsneset. Men det finnes ingen investorer. Staten har gjort sitt - bidratt til piloten. Neste fase - industriutviklingen - får ikke hjelp. Testsenteret på Valsneset står nå tomt. Det er ingen reell virksomhet. Ingen andre har ny teknologi som skal testes. Og politikerne er ikke til noen hjelp for Blaaster.

Blaasters neste fase kan være konkurs. Det er et begrep norske utviklere av fornybar energi kjenner bedre enn de fleste.

Og fire-fem mil lenger øst på et kontor i Trondheim sitter folkene i Enova, som skulle være statens virkemiddel til støtte for fornybar energi og energieffektivisering. De får ikke gi bort så mange penger de gjerne ville. Det finnes nemlig ikke private investorer - så som Fosen Vind, andre kraftselskaper eller investorer som ser mulighetene. Det er nemlig et krav at andre skal skyte til den andre halvparten før staten vil bruke sine 50 prosent til industrisatsing.

Så skryter stortingsrepresentanter, statssekretærer, ministere og byråkrater av at de har brukt milliarder på fornybar satsing. I praksis er dette bortkastede penger. For den avgjørende fasen - omgjøring fra forskning og utvikling til industri og produksjon - eksisterer ikke.

Kan det bli fornybar industri av slikt?

Sannsynligvis ikke. Med mindre noen ser seg tilbake og tar til seg at det skjedde noe helt dramatisk industripolitisk i Norge i perioden 1970-90. Som skapte tusenvis av arbeidsplasser og et pensjonsfond som gjorde Norge til ”annerledeslandet”. Mulighetene ligger i det bakteppet som er landets enorme uutnyttede fornybare ressurser.