Går over bekken etter vann

Byggenæringen er Norges største landbaserte næring og står bak enorm samfunnsmessig verdiskaping hvert eneste år. Ringvirkningene av byggenæringen er at landet bygges og at en stor del av landets innbyggere brødføs hver eneste dag.

Og mest sannsynlig er byggenæringen verdensmester i å gjøre de samme feilene flere ganger. Marginbildene i entreprenør- og produksjonsbedriftene tilsier i hvert fall at potensialet i den uvurderlige kompetansen som allerede finnes ikke tas ut i spesielt god økonomi.

BNLs ide om å definere reelle produktivitetstall for næringen er like god som den er maktpåliggende. Det blir vanskelig både å måle og dokumentere fremskritt uten å ha relevante benchmarks. Etter å ha arbeidet i mer enn 20 år som heltids forbedringsagent i byggenæringen, hvor jakten på prosess- og marginforbedringer er fokus nummer én, er det særlig ett forhold som forbløffer meg: at ikke alle bedriftene er flinkere til å gjenbruke sin egen kompetanse og sine egne erfaringer.

Bare de siste årene har jeg sett på nært hold at produktivitet og marginer øker med et tosifret antall prosent bare ved at våre oppdragsgivere legger til rette for å systematisere den kompetansen som allerede finnes. Der finnes massevis av erfaringer i bedriftene som ikke benyttes mer enn en gang, det finnes tusenvis av byggefeil, avvik, HMS-hendelser som kunne bidratt til at man ble litt bedre hver eneste dag.

Mange av de bedriftslederne jeg møter i mitt arbeid bærer i utgangspunktet preg av en form for apati ved tanken på resultat- og prosessforbedringer. De opplever reelle resultatforbedringstiltak som en dørstokkmil. Og nær sagt uten unntak viser det seg at de var forsvinnende nær millionforbedringer ved åpne for å innføre industrielle produksjonsprinsipper.

Og nettopp derfor har BNL et ekstra ansvar når de fortjenstfullt nok løfter blikket på produktiviteten i næringen. Som et lim i byggenæringen er det viktig at BNL gjennom sin jakt på de store, altovergripende produktivitetsnøklene aldri glemmer at faktiske produktivitetsforbedringer i medlemsbedriftene er lavterskeltiltak – og ganske enkle å gjennomføre. Produktivitetsforbedringer er ikke noe en bransjeorganisasjon eller «staten» er ansvarlig for, men den enkelte bedriftsleder.

Når byggenæringen først setter produktivitet på kartet er det kanskje greit å sveipe innom noen andre vurderinger også: hvilke bygg ønsker vi å ha, hvilket livsløpsperspektiv opererer vi med og hva slags funksjonalitet forventer vi. Da griper vi også offensivt inn i miljøutfordringen og utfordrer samfunnet på å bygge noe annet enn billigst mulig med minimumsløsninger bygget på minimumsløsninger.

For det er kanskje byggenæringens største utfordring for tiden; i parallell både skulle finne sitt eget nullpunkt og i tillegg komme over skituppene slik at den kan bli en reell premissleverandør for utviklingen av landet. For ingen næring i Norge har mer kompetanse og bedre forutsetninger enn byggenæringen. Det gjelder bare å sette kompetansen den allerede har i system. Eller sagt på en annen måte: Slutte å gå over bekken etter vann.