Verken som bedriftsleder- eller eier deler jeg behovet for aggregerte produktivitetstall i en utvidet verdikjede utover utførende ledd. Jeg er i grunnen mest opptatt av hvordan kundene mine opplever min produktivitet. Men jeg deler byggenæringens behov for å nyansere, presisere og understreke de holdningene og fordommene som omgir - og utfordrer - næringen vår. Med eller uten berettigelse.

Og aller mest deler jeg behovet for at det skal komme en dag hvor byggherrene ikke i utgangspunktet mistenker oss for ha levert med feil.

Så. Om jeg ikke personlig føler behov for å telle tallene til næringen på makronivå, kan jeg fortsatt telle. Jeg kan for eksempel telle at svært mange bedrifter i byggenæringen sliter med å slå innskuddsrenten til bankforbindelsen hva angår avkastning.

Jeg kan telle skader, feil, avvik og reklamasjoner. Og jeg kan telle resultater og marginer. Og jeg tilstår med en gang: det er pinlig få år siden jeg faktisk begynte å telle disse tingene. Men resultatutviklingen etter at jeg begynte å telle, i hvert fall satte noen til å telle tallene for meg, er forbløffende. Etter å ha latt oss inspirere fra bransjer som har tradisjon for å tenke industrielt og standardisert, innført styringssystemer, systematiske kvalitetskontroller og satset på ledere som er flinkere til å unngå avvik enn til å håndtere avvik, begynner vi å se for oss marginer på ti prosent i entreprenørvirksomheten vår. Kanskje mer.

De siste drøyt 20 årene har Bundegruppen fått ganske mye erfaring med å bygge. For å sette omfanget i perspektiv: det vi har bygget i løpet av disse årene utgjør i areal størrelsen av sammenhengende fotballbaner i en rett linje mellom Oslo og Lillestrøm.

På tross av all denne erfaringen opererer vi i Bundegruppen, som en del andre byggeaktører etter hva jeg forstår, med visjoner om null feil og null skader. Du leste riktig. Vi har altså visjoner om å gjøre jobben vår riktig og unngå at de som gjør den blir skadet. Ganske smålåtne ambisjoner hvis vi sammenligner oss med han som en gang så for seg muligheten til å lande et romfartøy på månen (JFK) og han som trodde på fred og rettferdighet mellom svarte og hvite (Martin Luther King). Umuligheter før sin tid. Selvfølger etter deres tid.

Det er nok ikke samme format på min visjon som visjonene til JFK eller King, men min visjon er at vi i 2020 ikke lenger trenger å gjennomføre overtakelsesbefaringer. Jeg utfordrer lederne mine i disse dager til å rigge oss så godt at vi ved overlevering i 2020 kun deler ut en nøkkel, en blomst og et verdipapir (overtakelsesdokument) mens vi får brede smil og kanskje en klem tilbake fra lykkelige boligeiere som ikke en gang har tenkt tanken på at noe skulle være galt ved innflytting.

Målet er ikke å unngå jobben med overtakelsesbefaring. Men å ha så høy underliggende kvalitet at verken vi eller kunden ser behovet for det. Det blir som å kjøpe en bil. Når du henter den i forretningen vet du at det bare er å cruise ut i byens gater. Du slipper å ha med selgeren på jomfruturen for å forsikre deg om at alt er i orden.

Jeg liker konseptet nybil. Alle valgmuligheter tydeliggjøres av selgeren i forkant, kjøper gjør sine kvalitets- og prisvalg, og i det øyeblikk begge parter er enig tegnes en forpliktende kontrakt og byggingen startes. Ingen endringer underveis. Ingen overraskelser til slutt. Alle forventninger innfridd på jomfruturen.

Jeg ønsker meg en slik bransje. Da blir det enklere å utarbeide produktivitetstall. Morsommere blir det også.