Jan Eldegard

Jeg – en folkefiende?

Må vi alle følge flokken, eller er det mulig å ha et ulikt syn på hva som er fornuftige miljø- og klimatiltak?

Jan Eldegard

Daglig leder
Byggutengrenser

For ikke å bli misforstått: Det er viktig å redusere både bruken av farlige kjemikalier og utslipp av klimagasser. Dette er de aller fleste enige om. Det jeg er usikker på er om vi «brenner alt kruttet» på noen få utvalgte miljøutfordringer mens vi legger alt for lite vekt på andre viktige oppgaver. Et eksempel er den store ressursbruken for utslippsreduksjon av klimagasser sett i sammenheng med de relativt små ressursene vi bruker på å tilpasse oss det endrede klimaet. Ekspertene uttaler at selv om vi når utslippsmålene våre, vil vi oppleve høyere temperaturer, mer ekstremvær og andre samfunnsutfordringer som følge av dette.

Omlag 80 prosent av dagens bygningsmasse vil fortsatt stå i 2050. Vi må ha en tilpasning til klimaendringene som opprettholder eller øker bygningenes levetid. Når vi i dag har et stort etterslep i vedlikehold, må både ombygging og nybygg planlegges slik at de tåler kommende klimaendringer mye bedre enn nåværende bygg. I NOU 2010:10 “Tilpassing til et klima i endring” er disse utfordringene godt beskrevet.

Min parallell til Henrik Ibsens «En Folkefiende» fra 1882 er som følger: Det er nærmest politisk ukorrekt å si at det er vel så viktig å tilpasse oss endret klima som å bruke enorme ressurser på tiltak for reduserte klimagassutslipp som kanskje ikke vil være effektive eller komme i tide. Jeg tviler ikke på at klimaendringene delvis er menneskeskapte, og at vi må bremse utviklingen med gode miljøvalg. Faren er at vi benytter alle tilgjengelige midler på utslippsreduksjoner istedenfor å prioritere tiltak for klimatilpassing.

Det er heller ikke god tone å framheve galskapen i at såkalte miljøriktige prosjekter kjøper varer og produkter fra andre siden av kloden og utelater miljøeffekter fra den lange transporten. Hvor godt disse produktene står i et villere og våtere norsk klima er ofte heller ikke vektlagt.

Vinteren 2013 stilte jeg et spørsmål til Landbruksministeren om hvilken dokumentasjon som foreligger for de ukritiske valgene av tre som utendørs byggemateriale. Bakgrunnen for spørsmålet er at skogbrukets ønsker om mer bruk av tre etter min mening strider mot samfunnets behov for mer robuste bygg med lavere vedlikeholdsbehov. Jeg har ennå ikke fått svar fra departementet med denne dokumentasjonen – jeg er nok en folkefiende! Jeg er lang fra Ibsens dr. Stockmann som oppdager at det «sunnhetsbadet» som var byens viktigste inntektskilde var forgiftet: Han kom i forbitret strid både med myndigheter og borgerskap da han ville rydde opp. Jeg har en langt lettere oppgave, jeg påpeker kun en skjevhet i prioriteringer som vil kunne gjøre oss svært sårbare i et nytt klima.