Mye av bakgrunnen i det bildet som nå er kommet frem skyldes måten kontraktstildelingene foregår. Pris er det viktigste kriteriet, og innimellom noe som overskygger alle andre forhold. Med et slikt fokus vil det bli problemer, og de som ønsker å lure systemet vil klare det.

Dersom useriøse aktører klarer å skape et presentabelt ytre og får delta i anbudskonkurranser og vinner frem med lave anbud, og man underveis ikke klarer å skille ut disse, vil de bli en del av kjeden. Dersom disse personene og selskapene kan levere prosjekter med priser som er lavere og ofte langt lavere enn hva lovlydige selskaper er i nærheten av å kunne matche, har vi både et bransjeproblem og et samfunnsproblem.

Med slike vilkår blir den seriøse delen av næringen sakte men sikkert plassert på sidelinjen og til slutt satt helt ut av spill. Flere sier nå det ikke er noe poeng å regne på offentlige kontrakter lenger. Laveste pris gjelder uansett – og da hjelper det ikke å ha alle papirer i orden om man konkurrerer med kriminelle som får kjøre på i år etter år. Vi har stor forståelse for at en rekke aktører mener det er bortkastet å regne på jobber innen dette markedet.

I en artikkel vi publiserte på bygg.no onsdag sto det i et brev skrevet av Statsbygg at et av firmaene som leverte inn anbud for en rammeavtale for arbeider i et departementsbygg, at dette firmaet scoret svært lavt på kriteriet om kompetanse og erfaring, men har et såpass lavt pristilbud at de likevel innstilles som nr. 3». Et slikt prisfokus, på bekostning av andre kriterier, er slett ikke bra for utviklingen.

Dette er ingen enkel problemstilling. Når det offentlig skal bruke av samfunnets penger til å bygge samfunnsnyttige installasjoner er det selvsagt viktig at man kan bygge best mulig til en billigst mulig penge. Men det ser nå ut til at man har trukket prispresset for langt. Andre kriterier burde telle mer. Dette kan for eksempel være mer fokus på kompetansekrav, krav om bruk av lærlinger, samt hyppigere kontroller fra byggherre, både før og under byggeperioden, for å nevne noe. Dessuten er det viktig at vi får mer åpne registre mellom de ulike statlige etatene som kan gjøre at de kan samarbeide bedre i stedet for å sitte med hver sin oversikt, som de ikke har lov til å dele med hverandre.

Det er nok også behov for at mange byggherrer rett og slett setter seg bedre inn i markedet de kjøper tjenester fra. Er en pris for god til å være sann, så er den nettopp det. Om en eller to aktører ligger langt under alle de andre, burde det være god grunn til å undersøke nærmere hvorfor det er slik og ikke bare tilfreds kunne konstatere at dette ble billigere enn forventet, og fornøyd kunne signere kontrakten. Med alle de sosiale utgiftene en seriøs aktør nå må regne inn, burde det være mulig å få bedre kontroll med dette.

Denne utfordringen er ikke bare begrenset til offentlige byggherrer. Det finnes tusenvis av private kunder som med mer eller mindre åpnet sinn kjøper svarte tjenester. Dette vil man også finne elementer av hos private utbyggere. Alle er selvsagt ute etter å få igjen mest mulig for sine investeringer, og slik må det også være - men til hvilken pris og risiko?

Nå er det selvsagt ikke slik at pris må bli et lite viktig kriterium. Om pris blir for lavt vektet vil det kunne oppstå andre og likeså alvorlige tendenser, som at det offentlige får mindre for pengene samt at det lettere vil kunne oppstå muligheter for korrupsjon og lite heldige sammenblandinger mellom utbygger og utførende. Det gelder å finne den riktige balansen.

Når det gjelder offentlige kontrakter er det over en viss sum nokså strenge føringer, både nasjonalt og europeisk, for hvordan dette skal foregå. Men det burde være rom til å se på prisaspektet innenfor også disse rammene.

Vi er sikre på at en debatt vil komme i kjølvannet av hva som nå er rullet frem. Et viktig element i denne debatten må bli hvor viktig pris skal være som kriterium. Skal det telle 90, 70 eller 50 prosent? Det er ingen fasitsvar på dette – det eneste sikre er at man bør går nærmere inn på disse mekanismene og hva de leder til.