All honnør til Aftenposten, NRK og til alle andre medier som daglig bringer frem «dritten». Man skulle tro at vi i vårt moderne samfunn kunne få bukt med problemet. Det er også nedslående at så mange offentlige virksomheter blir dratt inn i dette. Hvor er kontrollen?
Nå skal alt være så billig som mulig, men det må da brenne et blått lys for ansvarlige mennesker som driver innkjøp i offentlig sektor. Når alt blir så billig som man opplever i noen saker, må man forstå at noe er riv ruskende galt. Det må også privatpersoner forstå når de med åpent sinn engasjerer «svartarbeidere» til å pusse opp hus og hjem. At de tør å slippe kriminelle mennesker inn i husene sine er over min fatteevne.
Når vi leser at svindelmistenkte bedrifter slipper inn selv i Skattedirektoratets kontorer, må det være grunn til å rope et alvorlig varsku.
Mange seriøse bedrifter i byggenæringen er opp gjennom årene blitt «lurt» til å bruke mistenkelige bedrifter. Men alle som engasjerer en underentreprenør må selvsagt gjøre de undersøkelsene som er påkrevet. Myndighetene må også legge til rette for at man får alle relevante opplysninger. Personvernet står sterkt i Norge, men vi kan da ikke verne for brytere i år etter år.
Nylig så jeg på et «Brennpunkt-program i NRK om fiskejuks i Lofoten. Fra gammelt av har vi hatt begrepet «storhundre». Det vil si at leverte man 120 kg fisk så fikk man betalt for 100 kg. I dagens moderne tid med elektroniske muligheter må det være enkelt å kontrollere og dokumentere all fisk som veies inn på et fiskebruk. Det er nærmest latterlig når kontrollører fra Fiskeridirektoratet står der med en notisblokk hvor man med blyant fører opp alle vekter. Disse håndskrevne notatene blir så sammenholdt med sluttseddelen som bekrefter oppgjøret mellom fiskekjøper og fisker.
Jeg jobbet som redaktør i fiskerinæringen for mer enn 30 år siden. Problemet var like stort den gangen. I mellomtiden har vi altså hatt en revolusjon når det gjelder databruk. Men å bruke moderne teknologi som kunne løst fiskejukset lettvint og greit, synes å være en fraværende tanke.
Vi har et alvorlig holdningsproblem i store deler av norsk næringsliv. Vi må hegne om begreper som etikk og moral.
Når alt blir så billig at det ikke er sant, da er det som oftest heller ikke sant. Offentlige innkjøpere som disponerer våre felles skattepenger har selvsagt et ekstra ansvar for å opptre varsomt. Det uvesenet vi nå ser, MÅ det bli slutt på.