Det jeg kanskje først og fremst reagerer på er gigantomien i kulturhusbyggingen. Alt skal være så stort – og for å få økonomi i prosjektene skal all verdens institusjoner samles der. Det tar gjerne år med utredninger og reguleringer. Rådgivere og arkitekter opplever gyldne tider – og det unner jeg dem. Så er det politikernes tur til å behandle og debattere. Ofte finner de ut at prosjektene må reduseres på grunn av at prisen blir for høy. Det betyr nye arbeidstimer for rådgivere og arkitekter. I realiteten blir det som skal bygges enda dyrere pr kvadratmeter. Men politikerne vet råd.

Når kulturpalassene står ferdig, vil det komme hundretusener av mennesker hvert år som vil fylle slunkne kommunekasser. Kultur er kommunenes mammon. Uten kulturhus vil interessen for kommunen forsvinne – og det vil skje en folkevandring til den nabokommunen som har det mest skinnende kulturhuset. Derfor må man selvsagt bygge kulturhus – koste hva det koste må. Men hvem har råd til å leie?

Det er de samme pengene

Det jeg er opptatt av er at alle kommuner har en pengesekk som skal fordeles til alle gode formål. Det er ikke noen egne kulturhuspenger som noen synes å mene. Det er de samme pengene som kommer fra de samme skatteyterne som finansierer resten av samfunnet. De penger som skal gå til utbygging og drift/vedlikehold av kulturbygg, er de samme som skal gå til skoler, sykehjem, kloakkanlegg, vannforsyning, barnehager og alt annet.

Men da kommer selve trumfkortet. Til kulturbygg kan vi få ekstra bevilgninger fra staten, sier kommunepolitikerne. Ja, det er sant nok, men hvor stor andel er så det da? Og det er vel de samme skatteyterne?

Det å planlegge og bygge et kulturhus tar år, ja, mange år. Mens man venter på at huset skal stå ferdig skjer det ofte ingenting på de områdene som det nye kulturhuset skal dekke.

Kulturverdier råtner på rot

I min hjemby Kristiansund skal det også bygges et kulturhus – et veldig stort kulturhus. Nylig har man brukt over 100 millioner kroner på å restaurere Festiviteten. Men den er jo for liten selvsagt. Nå skal millionene rulle – i mange hundremillionersklassen til et nytt kultur- og operahus.Byen har 25 000 innbyggere.

Kristiansund er jo operabyen – og det krever sitt. Jeg unner hjembyen min å få et kulturhus, men jeg er opptatt av at de som bestemmer har flere tanker i hodet samtidig. De må også ha evne til å ta vare på alt det andre som man har ansvar for i en kommune.

Nå skal jeg ikke sette opp det ene mot det andre. Jeg skal ikke skrive et ord om eldreomsorg og sykehjemsplasser. Jeg skal heller ikke skrive om alle overskridelsene man har i kulturhusprosjektet. Overskridelser er ikke unntaket, men regelen i slike prosjekt.

«Eliten» bestemmer?

Men til alle «elitepolitikere» som nå bygger sine monumenter. Hva gjør dere med forfallet rundt dere? Hva gjør dere med alle kulturverdiene som råtner på rot? Hva gjør dere med vann og avløp som for lengst er gått ut på dato? Vannrør og kloakkrør ligger jo under bakken – og der er det jo ingen som kan se. Men den dagen de basale funksjoner stopper – da kommer elendigheten opp i dagen. Og da vil det koste flesk å få ryddet opp i elendigheten. Da må man hente pengene fra samme kommunekassen og hva da med driften av kostbare kulturhus. Skal de så forfalle?

Det er med et visst vemod jeg ser at selv små bevilgninger til et malingsstrøk, til utskifting av en bordkledning eller et tak i et offentlig verneverdig hus blir satt på vent. Vi snakker kanskje om en bevilgning på 20 000 – 30 000 kroner. Dette blir for kostbart. Ja, ofte er det kun en takstein som må på plass for å hindre ubotelige ødeleggelser på et hus. Dette har man ikke tid og råd til å prioritere. I Kristiansund er sundbåten en del av byens sjel. Nå har den gamle sundbåten «Lyn» stått på land i en årrekke. Snart er det bare en rusthaug tilbake. Det offentlige har ikke hatt penger til vedlikehold. Selv en presenning som kunne ha beskyttet båten har vært for dyr å kjøpe inn.Byens sjel er i ferd med å ruste vekk.

I mange kommuner har man gjerne veldig mange offentlige personer som skal passe på offentlig eiendom, men dessverre er det lite penger til dem som er satt til å gjøre den fysiske jobben.

Viktig å banne i kirken

Aftenposten har i lengre tid kjørt en artikkelserie om stormannsgalskapen rundt kulturhus. Jeg vet at den som tar opp slike forhold banner i kirken. Man la oss banne og sverte litt da. Håpet er at dem som er satt til å bestemme i kommunene makter å se helheten. Nå blir det mye keiseren nye klær.

Spill opp musikken. Syng for høy hals. Glede dere.

Pass på sier jeg slik at vi ikke havner i de kalkede graver.