Oljefondinvesteringer i utenlandske veier lukter trøbbel

Han får støtte av sin styreleder, sentralbanksjef Øystein Olsen. De peker på at man for eksempel i Canada, Storbritannia og Australia har åpnet for at fond går inn og tar store investeringer i denne typen utbygginger. Slike prosjekter kan innbefatte veiprosjekter, jernbanelinjer eller utbygging av flyplasser.

Om det skulle åpnes for en slik finansiering av utenlandske utbygginger, lukter det trøbbel. Opinionen her hjemme vil ikke godta det. Om det er noe det norske folk er opptatt av, så er det landets veistandard og utbygging av bedre infrastruktur.

Utbygning av tiltrengt infrastruktur ble over en lang periode forsømt i Norge. De senere årene har tempoet blitt skrudd opp, men det er fremdeles veldig mye som står igjen å gjøre i Norge. Det er altfor dårlige veier mellom landets største byer, og mye står igjen for å bygge sikre nok veier rundt om i Norge. Jernbanenettet er også langtfra tilfredsstillende. Dette går både på sikkerhet og det å bedre effektiviteten i både godstransporten, som er vesentlig for om det norske næringslivet skal fungere optimalt, samt persontransporten.

Det vil være en nærmest umulig oppgave å få opinionen til å forstå at det lurt å bruke norske penger til å finansiere en bedre veistandard ute, samtidig som man må sette tiltrengte prosjekter her hjemme på vent. Selv om dette skulle gi en god avkasting for SPU, vil det selvsagt være gode muligheter for god avkasting her hjemme også gjennom bedre transportveier og bedret sikkerhet for trafikantene.

Nå er det riktignok slik at fondets misjon er å investere i utlandet, det er jo hele bakgrunnen for etableringen av SPU. Men det klinger ikke bra å bruke av oljeformuen til å bygge bedre veier ute mens behovet er så stort her hjemme.

Det å satse på en ytterligere opptrapping av infrastrukturutbyggingen i Norge vil skape både verdier på kort sikt, men ikke minst i et lengre perspektiv. Det vil generere større inntekter og verdier enn kronene man tjener ved å finansiere tilsvarende prosjekter i utlandet. Vi snakker her tross alt om å bygge opp fremtidens Norge.

Hovedargumentet mot at man ikke kan kjøre på for mye her hjemme, at man vil unngå en overoppheting av økonomien. Vi tror ikke det er fare for det i Norge nå. På kort sikt har ikke økonomien like høy fart som tidligere, og selv om det er god fart i anleggsnæringen, er det bra med tilbydere på de store kontraktene som lyses ut. Det betyr at det fortsatt er kapasitet i markedet. Også utenlandske aktører begynner å bli tungt til stede i det norske anleggsmarkedet. Dermed skulle et være god nok kapasitet til å tåle en delvis kraftig økning i investeringene. Flaskehalsen kan ligge hos byggherrene og planleggerne. Men med noe tid på seg skal også de være i stand til å kunne takle større oppgaver enn i dag.

Det burde selvsagt derfor kunne åpnes for muligheter der midler som settes av i SPU heller kunne spyttes inn i det såkalte infrastrukturfondet, som regjeringen nå er i ferd med å etablere. I stedet for å bedre jernbanestrekninger i Canada og Australia, kunne man heller satt enda flere ressurser inn på Intercityprosjektet, fergefri E39 på Vestlandet og flere firefelts veier i Norge. Dette kan selvsagt også gjøres ved siden av at SPU investerer i sine infrastrukturprosjekter i utlandet. Det finnes tilstrekkelig med midler i fondet til begge deler.

Vi tror det vil være en stor utfordring for politikerne om de gir grønt lys til en massiv infrastrukturinvestering i utlandet, om det ikke skulle dryppe langt mer på tilsvarende prosjekter i Norge. Det er i siste instans politikerne som må si ja til en slik satsing i SPU. De vil i så tilfelle møte massiv mostand blant velgerne som føler behovet på kroppen hver dag når de venter på toget eller sitter i kø på vei til jobb – eller firmaene som trenger å frakte fisk og annen ferskvare fra kysten til Østlandet eller Europa raskets mulig.