Monaryggen - en ryggrad i Østfold

I Trøgstad og Eidsberg har det i lang tid vært splittet syn blant både innbyggere og kommunens ledelse om hvordan de viktige naturressursene i den store grusryggen skal forvaltes. Diskusjonene har gått rundt løsninger for både bærekraftig utnyttelse av ressursene og sikring av allmenhetens tilgang på naturområder. Vi håper de ansvarlige evner å tenke helhetlig og gjør de nødvendige analysene av situasjonen når de legger rammer for framtidens verdiskapning i lokalsamfunnet .

Noen ønsker nesten full stopp i industriaktiviteten ved Monaryggen for å utnytte området utelukkende som friareal, minne om istidens oppbygging av landskapet og bygge opp en stor turistaktivitet rundt dette. Andre i kommunene jobber for å regulere uttaket av ressursene slik at industriarbeidsplasser sikres samtidig som deler av Monaryggen bevares som turområde. Utnyttelse av grusryggen er en viktig test på kommunenes evne til helhetlig tenkning. Fylkesmannen har etterlyst en konsekvensanalyse for en fredning der alle forhold blir tilstrekkelig belyst. Det virker ikke som kommunene har tatt inn over seg Fylkesmannens innsigelse.

Ifølge NGU- Norges geologiske undersøkelse har det sentrale Østlandsområdet de neste 50 år behov for 900 millioner tonn sand, grus og pukk som byggeråstoff til en rekke nødvendige samfunnsoppgaver. Det er derfor meget viktig at forvaltningsmyndighetene allerede nå planlegger hvordan dette behovet skal dekkes, ikke bare lokalt, men også regionalt.

I Miljøverndepartementets dokument (T-1497) om nasjonale forventninger til kommunal planlegging står ''Regjeringen forventer at planleggingen synliggjør mineralressurser av nasjonal og regional betydning slik at disse kan ivaretas på en måte som ikke er til hinder for framtidig verdiskaping''. For de berørte kommunene er det helt nødvendig at forsyningen av byggeråstoff og masseforvaltning tas inn i planarbeidet.

Grusen i Monaryggen benyttes i dag i det aller meste av det som bygges i Østfold og i deler av Oslo og Akershus- enten det er veier, broer, tunneler, boliger, skoler eller kontorer. På denne måten er naturressursene med på å bygge «kortreiste» bygg- og anleggskonstruksjoner med stor lokal verdiskapning. Dette er viktig for både kommunale og private byggherrer som etter hvert må dokumentere miljøavtrykkene fra egne aktiviteter. Dersom grusressursene i Monaryggen ikke skal utnyttes, vil disse materialene måtte hentes fra andre tilsvarende forekomster lenger unna byggeplassene. Økte CO 2-utslipp fra slik trafikkbelastning vil da måtte belastes de som påtvinger de økte klimagassutslippene- i dette tilfelle kommunene Trøgstad og Eidsberg.

I dag ligger de globale klimagassutslippene fra vegtrafikk på rundt 20% av de totale utslippene, og dette gjør at reduksjon i behovet for vegtransport er blant de aller viktigste miljøtiltakene. En økning i transportdistanse er da en trussel mot både lokalt og globalt miljø.

Tallmateriale fra de mange bedriftene som foredler grusforekomstene i Monaryggen viser at gjennomsnittlig transportavstand for materialene i dag er i underkant av 40 km før de benyttes til høyverdige formål i bygg og anlegg. Det går i dag ca. 25.000 billass per år ut fra Monaryggen. Dersom en går ut fra at alternative kilder for disse materialene ligger 100 km lenger unna, betyr det et økt regionalt utslipp på ca. 10 kg CO 2 per tonn grus. Beregnet på et årlig økt transportbehov for 600.000 t grus gir det økte utslipp av klimagasser på rundt 6.000 t som et resultat av eventuell stenging av Monaryggen. Dette står i sterk kontrast med både regjeringens og kommunenes mål om reduksjon av CO 2-utslipp og må eventuelt belastes disse to kommunenes miljøregnskap. Dette er en viktig del av konsekvensutredninger for framtidig bruk av ressursene, men kommunene må selv bestemme hvor stor andel av denne regningen som skal belastes henholdsvis Trøgstad og Eidsberg.

Det er i dag en selvfølge at all industri skal være basert på bærekraftig drift og at naturressursene utnyttes på en slik måte at man beholder kvalitet i nærmiljøet. Samfunnet er imidlertid også avhengig av langsiktige arbeidsplasser og en helhetstenkning på miljøtiltak. Det er ikke alltid at fredningstiltak er miljøvennlige -dette kommer fram i eksemplet fra Monaryggen. Et langt bedre resultat oppnår man med tett dialog rundt hvordan bærekraftig ressursbruk kan kombineres med interessene for friluftsliv og nærmiljø. Eksemplet fra Østfold er imidlertid ikke unikt. Vi er avhengige av materialer for å bygge et moderne samfunn, men få vil ha en slik aktivitet i egen kommune og ønsker i stedet at andre leverer varene. Vi vil ha industriaktivitet, men ikke hos oss selv- vi velger heller å øke klimagassutslippene med lang transport, og vi synes helhetstenkning er ubehagelig. Har vi ryggrad til å ta ansvar?