Les Byggeindustrien digitalt
Høyesterett avsa den 12. november i år en dom der det ble slått fast at et krav på vederlag i form av avdrag av såkalt fremdriftsbetaling foreldes tre år etter at entreprenøren kunne ha krevet betalingen.
Det skriver partner i advokatfirmaet Grette og spesialist på bygg- og anleggssaker Anner Cathrine Røed i en artikkel denne uken. Utgangspunktet er den konkrete dommen fra tidligere denne måneden, og Røed benytter situasjonen til å advare norske entreprenører mot å gå i foreldelsesfellen.
Må gå rettens vei
Tre år kan høres som lang tid når en fordringshaver har en stor egeninteresse i å kreve betaling, men foreldelsesfristen avbrytes ikke ved utstedelse av faktura. Ikke sjelden opplever entreprenøren at byggherren holder tilbake avdragsbetaling underveis i prosjektet, og kanskje særlig mot sluttfasen, fordi de har innsigelser mot vederlag for øvrig eller motkrav. Der byggherren ikke over tid erkjenner sin forpliktelse, må entreprenøren ta rettslige skritt for å avbryte foreldelsesfristen, skriver hun.
I den konkrete saken ble to avdragsfakturaer og sluttfaktura holdt tilbake av byggherren fordi de var uenige med entreprenøren om hvilken vederlagsmodell som var avtalt vedrørende mengdeoppgjøret. Entreprenøren krevet oppgjør etter regning da de mente at kommunen, som var oppdragsgiver, ikke hadde utferdiget en tilstrekkelig beskrivende mengdefortegnelse.
Da betaling ikke fant sted, gikk entreprenøren til rettslige skritt, men dette skjedde først på datoen tre år etter byggherrens overtakelse, på et tidspunkt da det var gått mer enn tre år fra utførelsen av de aktuelle arbeider som dannet grunnlag for avdragsbetalingen.
For sent
Et flertall bestående av tre av Høyesteretts fem dommere la til grunn at dette var for sent for kravet på avdragsbetaling idet foreldelsesfristen for dette kravet må anses å begynne å løpe allerede fra det tidspunkt entreprenøren kunne valgt å kreve betaling. En slik løsning ble begrunnet i foreldelseslovens alminnelige regel om friststart i § 3 nr. 1 der det fremkommer at "Foreldelsesfristen regnes fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse." Bestemmelsen er basert på et grunnleggende kontraktsrettslig prinsipp om ytelse mot ytelse, som innebærer at realdebitors - her entreprenørens - krav på godtgjørelse begynner å løpe den dagen da vedkommende har prestert sin ytelse.
Flertallet la også vekt på at byggherrens unnlatelse av å betale en ellers berettiget avdragsfaktura gir entreprenøren rett til forsinkelsesrenter og utløser rett til å holde tilbake egen ytelse ved stansing, eventuelt rett til hevning.
Mindretallet la til grunn at avdragsbetalingene måtte anses som rene a kontokrav, ut fra bestemmelsene om fremdriftsbetaling i NS 8405. Der det i punkt 28 fremkommer at entreprenøren "kan" kreve avdrag etter hvert som utførelsen skjer, og mekanismene i entrepriseretten om at dette ikke er endelig betaling, med et krav av betinget og foreløpig karakter ved at byggherren ikke har noen plikt til å kontrollere beløpet og har innsigelser i behold til sluttoppgjøret.
Relevant
Retten til å kreve fremdriftsbetaling bygger på et entrepriserettslig prinsipp som er nedfelt i alle entreprisestandardene. Dommen vil derfor ha relevans også der kravet på avdragsbetaling bygger på andre standarder enn NS 8405. Foreldelsesloven har også en alminnelig foreldelsesfrist på tre år som får anvendelse på vederlagskrav generelt. Byggherrer og entreprenører bør derfor følge med når betaling trekker ut i tid, ikke minst i lengre byggeprosjekter, slik at de ikke taper innsigelser eller berettigede krav.
Det skal dog sies at et foreldet krav kan benyttes til motregning mot motkrav som springer ut av samme rettsforhold, her typisk krav på dagmulkt, dersom motkravet oppstår før vederlagskravet ble foreldet.