Rettsak om mur i Lillesand

- Den gamle muren som vi rev, var veldig uryddig og ikke profesjonelt utført. Muren hadde overheng, en kraftig sprekk og skapte en uakseptabel utrygghetsfølelse for de som gikk forbi. Vi tok den ned av sikkerhetshensyn. Og da den ble revet, viste det seg at den overhodet ikke hadde armeringsjern. Denne kraftsalven kom fra Roger Edvardsen i Kristiansand tingrett i går. Edvardsen er enhetsleder for vann, avløp og renovasjon i Lillesand kommune og representerte ordfører Arne Thomassen. Mureieren selv, Arne Slungård, hadde Frode Innjord som sin advokat. Innjord sa på sin side at Slungård ikke var å klandre for noe som helst. Lillesand kommune fikk betale hele den nye muren selv. Og i tillegg kom Innjord med et motkrav på vegne av Slungård, for blant annet skader på garasjen i forbindelse med riving av gammel- og bygging av ny mur. Saken om «klagemuren» i Engekjerr har en lang forhistorie. Tomtene i Engekjerr ble lagt ut for salg i 1979. Slungård var en av kjøperne. I kontrakten mellom selgeren, Lillesand kommune og de seks tomtekjøperne, het det at det skulle anlegges en atkomstvei til boligfeltet. Dette veianlegget førte til at de tilstøtende eiendommene ble redusert i størrelse. Noe kommunen måtte erstatte med i alt 55.000 kroner. Slungård valgte på sin side å bygge opp en høy mur fra gang- og sykkelveien i tomtegrensen, og eiendommen hans beholdt dermed sin opprinnelige størrelse. Han fikk stein av kommunen, pluss 28.000 til dekning av materialer. Åtte år senere, i 1992, sendte imidlertid den lokale velforeningen et brev til kommunen, der de var bekymret for sprekker i muren. Saken dukket opp igjen to år etterpå, og bekymringen hadde spredt seg til rådhuset. Slungård på sin side la imidlertid hele ansvaret for muren hos kommunen. Til slutt så muren så truende ut at det ble satt opp et høyt gjerde nedenfor. Kommunen ga Slungård pålegg om utbedring, et pålegg som til slutt ble stadfestet av fylkesmannen. Men det endte til slutt med at kommunen måtte gjøre jobben selv. Det kom kun inn ett anbud på jobben, fra Rørhuus Anlegg. Men summen på 482.000 holdt på langt nær, ulike komplikasjoner ga 942.000 som sluttresultat. Lillesand sendte en regning på knapt halve beløpet, 450.000, til Slungård. Han mener imidlertid fortsatt at dette er kommunens ansvar. I stedet har han forlangt erstatning for skader på eiendommen. - Muren var i dårlig forfatning og til fare for alle som gikk forbi. Det fantes ingen tegninger eller beregninger over det eksisterende byggverket, så vi måtte ta høyde for å ta ned hele muren, sa Edvardsen. Muren er opptil seks meter høy. En god del av tiden i går gikk på avtalen mellom kommunen og Slungård fra den gang kommunen ga grønt lys til at han kunne bygge muren. Kommunen mener Slungård fikk totalansvaret for fremtidig vedlikehold, mens Slungård holder på at det kun gjelder for hans egen eiendom. Forholdet til gang- og sykkelveien er kommunens ansvar, mener han. - Slungård ville fundamentere muren, men fikk beskjed fra kommunen om at det ikke var nødvendig. Han gjorde en kjempejobb på muren, og det kom ingen innsigelser fra kommunen, sa Innjord. Og pekte på at beregningene av sprekkene i muren var svært omtrentlige. Blant annet basert på øyemål fra en velforening. Innjord mente også at kommunen hadde gjort en unødvendig stor jobb ved å rive hele muren. Her kunne man nøyd seg med å ta noe. I stedet ble hele muren revet på to dager. - Nei, muren ble revet på noen timer, vi ble overrasket da den ikke hadde armering, sa Edvardsen. Og la til at det hadde vært nødvendig å ta ned alt. Edvardsen sa det var umulig å bruke den steinen Slungård hadde brukt til å bygge muren opp igjen. Og det var ikke råflott å bruke Fjæregranitt. Snarere tvert om. For det er kjørelengden for steinen som mye avgjør prisen, sa han.