Det skjer mye positivt i Norge – og i motsetning til hva som er situasjonen i mange andre land, har vi tilnærmet full sysselsetting. Dette skyldes selvsagt de enorme oljeinntektene vi har. Men bruker vi oljepengene rett? Hvorfor bruker vi ikke langt mer på infrastruktur og varige verdier? Det vil også komme nye generasjoner til gode.
Mye kan bli bedre i Norge. Vi må se faresignalene – og vi må gjennomføre aktive tiltak for å sikre fremtiden. Byggenæringen er i ferd med å kveles av et stadig voksende byråkrati. Mange bedrifter i byggenæringen fører en stadig kamp mot det mangehodede byråkrattrollet. Det er utsettelser, innsigelser og beslutningsvegring i tillegg til at det kommer nye lover og forskrifter som enkeltvis kan fremstå som fornuftige, men når alt dette tres nedover hodene på folk i bygg og anlegg blir det vel mye ”Møllers tran”.
I den siste tiden har vi sett en økende debatt om hvilken fremtid de norske fagarbeiderne har i Norge. Vi har sagt at mange fag snart kan settes på ”rødlista” som utryddingstruet. I kampen mot svart arbeid og useriøse bedrifter som underbyr de seriøse, er det vanskelig å sikre en fremtid for lærlingene. Den sittende regjering synes å ha skjønt lite av alvoret. Hele fagutdanningen er blitt en katastrofe.
Det er grunn til å rope et alvorlig varsku når myndighetene kun er opptatt av laveste pris når anbud hentes inn. Da blir det ikke kvalitet – og alle gode forsetter om lærlinger og godt arbeidsmiljø blir glemt. Vi har de siste månedene sett en rekke eksempler på at de ”billige” anbudene blir svært så kostbare. Men det synes ikke som om man lærer av dette.