RIF vil ha riktig innovasjon

Er dette dialog?
Jeg synes ikke tonen i Sintef Byggforsks innlegg var veldig konstruktiv. Jeg tror derimot på å holde en saklig dialogen der ulike synsvinkler får komme frem uten at vi går i strupen på hverandre. Innovasjon er et alt for viktig tema at det skal ende som en skyttergravskrig. Her må nemlig alle ledd bidra. Jensen har kommet med konstruktive forslag om endringer, selv om det kanskje skytes litt fra hofta.

Vi kan selvfølgelig ikke kaste all pågående forskning og utvikling, hvor særlig Sintef og NTNU er sentrale, ut av døren. Jeg tror spesielt at Byggforskseriens betydning for byggebransjen som en veiledning i gode løsninger – basert på forskning, innovasjon og uttesting av nye løsninger og produkter – er svært viktig for alle aktører. Det vil overraske meg stort om Jensen er helt uenig i det. Bransjen kan faktisk selv være med på å utvikle Byggforskserien ved å delta aktivt i revisjoner og utarbeidelse av anvisninger.

Jensen har like fullt et poeng i at det er stor avstand mellom lange forskningsrapporter og praksis på byggeplasser, som jeg tror var litt av budskapet.

Men hvorfor det? Hvem og hva er det som gjør at det er slik? Jeg tror vi må se litt på mellomleddene mellom forskning og praksis – og et av de viktigste er etter min mening regelverket.

Bygningsmyndigheter og regelverk
Hva er «regelverket»? I denne sammenheng tenker jeg primært på plan- og bygningsloven med forskrifter og offentlige veiledninger. Mangler det så på innovasjon i utforming av regelverket? Det endrer seg jo «hele tiden», vil noen påstå – med rette. Endring er innovasjon, right? Eksempelvis har vi fått nye eller vesentlig reviderte tekniske forskrifter i 1969,1985, 1997, 2007 og 2010. Revisjonsintervallet gikk altså fra 16 år til 3. Og det skal gjøres en ny revisjon i 2015 av energikravene. Og i mellomtiden har vi fått innført en nytt kontrollregime, slik at vi skulle ha noe å henge fingerne i, mellom revisjonene av TEK.

Er så alle disse endringene innovasjonsfremmende? Tja, både og, vil jeg påstå. Vi har hatt en endring fra et regelverk som har hatt utelukkende ytelseskrav til et som i dag er en blanding av funksjonskrav og ytelseskrav. Funksjonskrav gir større frihet til alternative og nye løsninger, det er det vel lite uenighet om. Men så er det «riset bak speilet» – nemlig dokumentasjonskravene for å påvise at man har oppnådd funksjonskravene. Og her er det en vei å gå før myndigheter og bransjen er enige om hvor lista skal ligge.

Ikke sjelden oppleves det slik at bygningsmyndigheter er «ute etter å ta deg» ved å komme med usaklig kritikk av dokumentasjonsomfanget i byggesaker. Selvfølgelig noen ganger med rett, men i mange tilfeller burde særlig storkommunene akseptert fagekspertisens vurderinger og dokumentasjon uten å blande seg opp i faglige vurderinger. Noe de også har fått påpakning for fra sentrale myndigheter. Det virker nemlig ekstremt demotiverende for utvikling å måtte slåss mot myndighetene hver gang man har gjort noe nytt, selv om dette etter fagfolkenes syn – gjerne med uavhengig kontroll som bekreftelse - både er godt dokumentert og trygt.

Et annet poeng er kvaliteten (altså ikke kvantiteten) på veiledningen til TEK og ikke minst måten den utarbeides på. Direktoratet for Byggkvalitet oppleves som lite lydhøre, noe som kanskje er et resultat av ressursmangel, men nettopp derfor burde man involvere bransjen i større grad i utforming av veiledninger og ikke bare enkeltpersoner. Dibk har nå opprettet høringsgrupper for hvert delkapittel i vTEK, dette er et skritt på riktig vei, men høringsgruppene er i stort grad personer håndplukkede av Dibk selv og i veldig liten grad representanter for bransjen som sådan, noe man kunne oppnådd ved å gå gjennom bransjeorganisasjonene.

Veiledningen til TEK representerer ikke absolutte krav men etablerer likevel minimums-referansenivået for tekniske ytelser til bygninger, men når referansenivået er uklart fremstilt og hensikten med ytelsen ikke forklart – og kommunale myndigheter blander seg opp i tolkninger, selv om de sjelden har likeverdig kompetanse som de ansvarlige foretak – hva gjør man da? Bruker gamle & trygge løsninger… Så her er det fremdeles et stort forbedringspotensiale for bygningsmyndighetene ift å fremme innovasjon.

Totalentrepriser kan forhindre samspill og innovasjon
La det være sagt med en gang: Totalentrepriser trenger ikke nødvendigvis være en hindring for samspill og innovasjon. Men måten de organiseres på i praksis vil ofte bli et hinder for utvikling.

Formålet for byggherren med å ha totalentreprise er lett å se: Det handler om risiko og ressursinnsats. Man betaler en totalentreprenør for å ta mesteparten av risikoen for usikkerheter, noe som reguleres av kontraktsregimet. Og man har et single point of contact – en kontraktspart – med presumptivt lite behov for styring og kompetanse fra byggherrens side. Men hva får egentlig byggherren?

Realiteten er ofte at totalentreprenøren shopper inn under-totalentreprenører på VVS og elektrosiden. Og med shopper mener jeg kjøper til billigste pris og med minimumsytelser. Man har kanskje «faste» underentreprenører i utgangspunktet, men dersom prisen blir for høy kan jeg love deg at det faste forholdet sprekker fortere enn du kan si «konkurransedyktig».

Realiteten er da at de tekniske rådgiverne (VVS- og elektro) blir kontrahert av en underentreprenør – og havner «nederst i næringskjeden». Uten noen kontraktsmessig forbindelse til totalentreprenør eller byggherren, og tvunget til lojalitet med sin kontraktspart. Når vi setter dette i perspektivet at tekniske anlegg fort kan utgjøre 50% av byggekostnaden, og at et optimalt fungerende anlegg i samspill med de bygningsfysiske løsninger på klimaskallet er helt nødvendig for å oppnå et energieffektivt bygg, så er det lett å se at her har vi oppskriften på et problem ift å oppfylle minimumskrav. Og for ikke å snakke om innovasjon – disse kontraktsregimene er drepen på all innovasjon hvis man ikke er bevisst på at hele kjeden av underentreprenører og underrådgivere involveres i hele prosjektet. Også kjent som teamarbeid. Noen totalentreprenører er bevisste på dette, men de er i mindretall.

Men er mangel på innovasjon egentlig problemet?
Jeg tror ikke problemstillingen «hvorfor har vi ikke bedre bygg» har sin hovedforklaring i mangel på teknisk innovasjon. Saken her vel heller at vi har kompetansen for å vite hva vi skal bygge. Problemet er heller at vi ikke bruker denne kompetansen, eksemplifisert over ift totalentrepriser. Det er nok av andre eksempler, f.eks. eksempelet til Sintef om takløsninger som ikke holder vann, noe som ofte vil kunne løses ved å involvere en kompetent bygningsfysiker i både prosjektering og utførelse.

Altså er det en større mangel på implementert innovasjon i prosess (altså hvordan vi bygger) snarere enn mangel på innovasjon i teknikk (altså hva vi bygger). Ikke dermed forstått at vi skal slutte med teknisk innovasjon – vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig - men fokuset i bransjen og på forskningssiden trenger å flyttes litt. Da har jeg tro på at byggene blir bedre. Bygg21 har etter det jeg forstår også tenkt å sette fokus på byggeprosess og bedre planlegging, og i tillegg startes det i år opp et senter for byggeprosess under ledelse av NTNU. Så viktige og riktige ting skjer på utviklingssiden nå, men hele bransjen må delta aktivt hvis det skal føre til reelle endringer.

Og hvis vi i tillegg klarer å holde dialogen saklig, blir alt så meget bedre. Kanskje litt flere tør å involvere seg også?