Direktekrav mot entreprenørens kontraktsmedhjelpere

Der konkursen er et faktum vil utgangspunktet være å melde et krav i boet. Her stiller man på linje med de resterende kreditorene, som alle ønsker dekning for sine krav. I praksis innebærer en eventuell utbetaling fra konkursboet i beste fall småpenger.

Oppdragsgiver har i slike tilfeller behov for å kunne rette krav som følge av mangelfull oppfyllelse direkte mot entreprenørens kontraktsmedhjelpere. Behovet melder seg særlig i konkurssituasjonen, da det ikke lenger kan rettes krav direkte mot egen kontraktspart – som er tatt under konkursbehandling.

Ulike direktekravsmodeller
Direktekravsadgangen kan deles i to modeller som i teorien kalles "subrogasjon" og "springende regress". Subrogasjonsmodellen innebærer at oppdragsgiver trer inn i mangelskravet som om han var entreprenøren, og retter da mangelskravet direkte mot underleverandøren. Dette forenkler situasjonen for byggherren, som dermed kan gjøre krav gjeldende uten mellomleddet. Denne modellen bygger blant annet bestemmelsene i NS 34-serien på.

I NS 84-serien er regelen endret noe ved at det er springende regress-modellen som er valgt. Her kan oppdragsgiver gjøre sitt mangelskrav mot entreprenøren gjeldende mot underleverandøren, i samme utstrekning som entreprenøren kunne gjort mangelskravet gjeldende mot underleverandøren.

Forskjellen mellom de to modellene som er benyttet i de ulike NS-seriene trenger likevel ikke by på de store praktiske forskjellene, og det kan for øvrig tenkes at direktekrav kan gjøres gjeldende i sin alminnelighet uten at dette er avtalefestet. Det sentrale er at mangelskrav kan sikres ved å hoppe over et mellomledd i kontraktkjeden, og slik sett tjene som et særskilt dekningsmiddel i situasjoner hvor mangelskrav ellers kunne gått tapt.

Hvorfor benytte seg av direktekravsadgangen?
Problemer kan oppstå uventet og medføre store økonomiske konsekvenser – typisk ved konkurs. Entreprenøren kommer i mange ulike fasonger, fra de seriøse til de useriøse. De med økonomiske vanskeligheter, de som blir slått konkurs eller de som rett og slett forsvinner inn i utilgjengeligheten, er av typen man vil unngå. Å kunne hoppe over et ledd, og gå direkte på de som faktisk skal levere, er både kostnads- og tidsbesparende.

Samtidig kan det utenfor konkurssituasjonen være ønskelig for oppdragsgiver å bevare et godt forhold til entreprenørene, både med løpende kontraktsforhold og en eventuell fremtid i tankene. Ved å gå direkte på entreprenørens underleverandører kan uenigheter og merarbeid utebli, og et godt forhold blir bevart.

Tid er penger
Ser man adgangen i et økonomisk perspektiv, vil det gi en god effekt at kostnader som følge av mangler plasseres hos de som faktisk har ansvaret for feilene som har oppstått. Skulle oppdragsgiver være tvunget til å gå via entreprenøren, som deretter igjen krever penger av underleverandøren – såkalt regress - ville det kunne sette tiden og økonomien på en unødvendig prøve.

Hvem har best kunnskap?
Den som gjør en feil er nærmest til å vite at han har gjort en feil, og er den som har dokumentasjon på feilene som er begått. Den ansvarlige har best forutsetninger for å håndtere mangelskravet, utbedre, fremskaffe dokumentasjon og sikre notoritet. Ikke minst vil det ved entreprenørens konkurs være vanskelig å forholde seg til den konkursrammede, samtidig som adgangen til dekning i praksis er borte.