Les Byggeindustrien digitalt
Norges kanskje mest symboltunge og kjente historiske rom, rikssalen, er blitt restaurert hvert femtiende år, det vil si til grunnlovsjubileene i 1864, 1914 og 1964.
– Og hver gang har man gjort mye for å få salen til å framstå vakrere enn den faktisk var i 1814, sier fagdirektør Ulf Holmene hos Riksantikvaren.
Tirsdag viste han fram salen for pressen og avslørte hva han selv og andre har funnet under restaureringsarbeidene som nå pågår foran grunnlovsjubileet neste vår.
Også tronsal
Om ett år er det 200 år siden Riksforsamlingen holdt sine plenumsmøter i Eidsvollsbygningen, det som var Carsten Ankers private hjem.
I rommet Anker hadde planer om å innrede som husets festsal, forfattet Riksforsamlingen Grunnloven, erklærte Norge selvstendig og valgte prins Christian Frederik til Norges konge.
Salen, som dermed også fungerte som Norges tronsal, framsto som alt annet enn kongelig da det ble avgjort at Riksforsamlingen skulle møtes i Ankers hjem.
Veggene i møterommet besto av nakent tømmer. Dørkarmer og vinduskarmer manglet, men himlingen var pusset, og snekkeren hadde laget underlaget for rommets gesimser.
I hui og hast ble veggene kledd med uhøvlet plank, plank som i dag minner lite om noen panelvariant.
Bare en ting var virkelig flott i rommet – de to vinduene i hver ende av salen, ifølge Holmene.
– Bøndene må ha vært fjetret over de enorme glassrutene. Ingen hadde sett så store vindusruter i Norge før, sier han.
Glipper og sprekker
Fagdirektøren viser pressen store sprekker og glipper mellom veggbordene. Slik mener fagfolkene nå at det også må ha sett ut i 1814.
Veggbordene ble malt med en blanding av kritt, vann og lim. Deretter ble de stenket med en dekormaling for å skape illusjon av murvegg.
Så ble 35 malerier av Ankers samling hengt opp, helt klart også for å skjule rommets preg av provisorium, det samme provisorium ettertidens restaureringsekspertise skulle komme til å bruke mye sparkel og grønn tapet for å pynte på.
– En vovet Venus
– Blant maleriene som ble hengt opp i salen før møtene begynte, var ett stort som forestilte en vovet Venus, forteller Holmene.
Verken Anker eller prinsen som skulle komme til å bli valgt til Norges konge den 17. mai 1814, hadde innvendinger mot motivet.
Det hadde derimot flere medlemmer av Riksforsamlingen. Innslaget av teologer var markant.
– Bildet måtte ned fra veggen, forteller Holmene.
Preget av maleriet
Hvordan vi har trodd det så ut i Rikssalen i 1814, er trolig i svært stor grad preget av Oscar Wergelands kjente maleri fra 1884. Maleriet henger nå i Stortingssalen, bak stortingspresidentens plass.
Wergeland gjorde grundige undersøkelser før han malte bildet, likevel mener fagdirektør Holmene at nye kildestudier slår fast at mye faktisk så annerledes ut enn bildet viser oss.
– Alle restaureringer fram til 1914 tok utgangspunkt i dette bildets motiv, ikke i kilder eller funn. De velger ikke det riktige, sier Holmene.
Blant annet må representantene ha sittet på to rader langs langveggene i rikssalen, ikke på tre som bildet viser og man hittil har antatt.
Historiske kilder er ikke entydige, men alle som var til stede og har ytret seg om saken, var enige om at de satt meget trangt.
Det tilsier at to er det korrekte. Representantene ville hatt svært god plass dersom et var tre rader, mener fagfolkene nå.
Dessuten: Med tre rader ville det blitt svært trangt for regentens prosesjon gjennom salen 11. april, da salen fungerte som tronsal.