Les Byggeindustrien digitalt
Samferdselsminister Arnstad har i forbindelse med debatten om NTP uttrykt at nye kontraktsmodeller kan bidra til i større grad å utnytte norske entreprenørers kapasitet (bygg.no, 26.4.2013). At Regjeringen vil utnytte kapasiteten i markedet bør være gode nyheter. I en kommentar fra Hæhre (bygg.no, 29.4.2013) gjennomgås de kontraktsformer som oftest benyttes av Statens vegvesen. Men her blir det blir noen hindringer i veien.
Utgangspunktet er ikke alltid resultatet
Kontraktsform, entrepriseform, entreprisemodell; det er mange begreper som benyttes for å belyse den overordnede risikodelingen mellom byggherre og entreprenør. Hovedskillet går gjerne mellom utførelsesentrepriser og totalentrepriser. I utførelsesentreprisen er det byggherren som står for prosjekteringen og entreprenøren står for byggingen, mens totalentrepriser kjennetegnes med at entreprenøren er ansvarlig for både prosjektering og bygging.
Enhetsspriskontrakt og fikssum-kontrakt jo egentlig bare vederlagsformatet som oftest benyttet i utførelsesentrepriser. I enhetspriskontrakten får entreprenøren godtgjort etter de mengder som er utført, eventuelt etter teoretiske mengder ut fra det som er prosjektert. En fikssum-kontrakt innebærer at massene blir låst, og at prisen dermed blir fast, etter at entreprenøren har fått gjennomgå mengdeberegningen.
I totalentreprisen skal entreprenøren levere et resultat som oppfyller det behov og de krav som byggherren har beskrevet. Dette åpner i større grad for utvikling og kreativitet hos entreprenøren. Her benyttes gjerne fast pris som vederlagsform, som innebærer at byggherren forutsigbarhet med hensyn til kostnaden.
Men, det som er nevnt ovenfor er bare to hovedgrener. I mange kontrakter om utførelsesentrepriser finnes det ikke uvesentlige spor av krav til og behov for at entreprenøren skal stå for en visse prosjektering, eksempelvis når det gjelder stabilitet, sammenføyninger osv.
I totalentreprisekontrakter vil gjerne byggherren lagt viktige føringer for prosjektet gjennom et forprosjekt eller tidlig-prosjektering. Totalentreprisestandarden NS 8407 inneholder en god regulering av dette grensesnittet, og bidrar til klargjøring.
Både byggherrer og entreprenører (og prosjekterende på begge sider) bør ha et bevisst forhold til at entrepriseformen ikke nødvendigvis er mer enn et utgangspunkt. Byggherrer kan med fordel presisere i konkurransegrunnlaget om det for prosjektet gjelder avvik fra utgangspunktene. Og entreprenørene bør lese både spesielle kontraktsbestemmelser og beskrivelsen før man konkluderer med hva slags kontrakt man står overfor.
Kontraktsform og anskaffelsesform
I det Hæhre omtaler som to-konvoluttsystem beskriver han muligheten for å vektlegge andre kriterier enn pris. Det er lett å være enig med Hæhre i at andre momenter enn pris kan ha en viktig plass når byggherren skal velge hvilken entreprenør som skal tildeles en kontrakt som stiller spesielle krav til organisering, gjennomføring, tekniske løsninger osv.
Vektlegging av andre forhold enn pris hører imidlertid ikke med til kontraktsmodellen, men er en del av anskaffelsesfasen. Når Arnstad snakker om kontraktsstrategi, er det mulig hun også omfatter anskaffelsesfasen. Men her er det viktig at debatten skiller mellom kontrakten på den ene siden, og på den annen side hvordan kontraktstjenestene anskaffes.
Det er fullt ut mulig å anskaffe totalentrepriser for bygg eller veiprosjekter med bare pris som tildelingsgrunnlag. Men det er også mulig å anskaffe kontrakter om utførelsesentrepriser hvor man vektlegger andre forhold enn bare pris. Om dette er hensiktsmessig beror både på det konkrete prosjektet, og på hvor detaljert kravspesifikasjonen er.
Utnyttelse av ledig kapasitet
Arnstads utsagn er at nye kontraktsmodeller- og strategier skal bidra til maksimalt å utnytte kapasiteten i entreprenørmarkedet. Det er klart at det vil være sunt med en fordeling mellom store og små kontrakter, generalentrepriser og fagkontrakter. Men også norske entreprenører er ulike, både når det gjelder kapasitet og kompetanseområde. Det er derfor vanskelig å gjøre tilpasninger rettet mot det norske entreprenørmarkedet alene. Da er det lettere å være enig med Hæhre. Kontrakter som stimulerer til tidsmessig og kvalitetsmessig riktig leveranse, og som har en balansert risikodeling, er nok veien å gå. Sunne kontrakter bidrar til et sunt marked. Det skulle vel være vinn-vinn både for Arnstad og Hæhre, og bransjen for øvrig.