Hellige avtaler for fall?

Dessverre har vi mange slike særavtaler rundt om på mange arbeidsplasser. Tiden er overmoden til å rydde opp.

Denne uken har det brutt ut en full krangel mellom arbeidsgivere og havnearbeidere og deres LO-forbund om spisepausen i Oslo. Klimaet er forverret etter utspill i blant annet Aftenpostens debattspalter.

- Dette er verdens dyreste lunsj, sier havnedirektør Anne Sigrid Hamran i Oslo Havn om den felles spisepausen som lammer havnen flere ganger i døgnet.

Hun har sett seg lei på at gamle avtaler om en felles spisepause flere ganger i døgnet skal lamme arbeidet ved hennes havn, som er den største i Norge. Og i bakgrunnen skimtes sjøtransportens eksistensielle kamp mot veitransporten, skriver avisen.

For mange år siden kjempet jeg selv en kamp mot sære tariffordninger for typografene. Dessverre sto mange tillitsmenn på ”krava” om å opprettholde sine gamle privilegier. Det har som medført at denne yrkesgruppen nærmest er radert ut i Norge. De var ikke villig til å gå inn i en ny tid, og mange ble stående igjen på perrongen.

Når vi vet hva som foregår i verden rundt oss – og når vi vet at alle grenser bygges ned, sier det seg selv at vi må innrette oss på en annen måte i dag. Det som skjer på Oslo Havn, er dessverre et eksempel på hva som skjer dersom man knallhardt står på sine prinsipper.

Les mer om saken på aftenposten.no:

http://www.aftenposten.no/okonomi/Lunsjpausen-som-daglig-lammer-Oslo-Havn-7185176.html

PS

Det som uroer oss er alle de meldingene vi nå får om at det er kommet inn en ny og mer aggressiv tone fra en del tillitsmenn også i bygg og anlegg. Vi ser meget alvorlig på dette om de nye tonene er insiert fra toppledelsen i ulike forbund.

Flere bedrifter vi har snakket med sier at det gjennom år er bygget opp et godt og tillitsfullt forhold. Nå synes det å skje en endring ved at det stilles krav om de utroligste ting på en arbeidsplass. Dette skjer også i bedrifter som har godt og trygt arbeidsmiljø og hvor alle undersøkelser sier at de aller fleste trives i jobben og at folk er fornøyd med de betingelser man har. Ofte ligger lønna langt over minstetariff. Men for enkelte tillitsmenn er ikke dette nok.

Med den konkurransesituasjonen som norske bygg- og anleggsbedrifter er oppe i når det gjelder forholdet til alle de utenlandske bedriftene som nå kommer, må vi ikke havne i den situasjonen at næringen selv skjærer av greina de sitter på med motorsag.

Vi ber om at man besinner seg. Vi fatter ikke at noen legger stein til byrden for dem som kjemper for å holde liv i de norske bedriftene.

Arbeidstakere og arbeidsgivere er i samme båt. Skal vi opprettholde en bærekraftig byggenæring må begge parter opptre med et felles ansvar.