Egenkapital og startlån

Her spenner visstnok Finansdepartementet, som bestemmer startlåneordningen, ben på Finanstilsynet. Finanstilsynet vil ha innstramminger i kredittgivningen til boligkjøp for å bremse boligprisveksten, men så kommer altså Finansdepartementet og saboterer hele greia ved å øke rammene til startlån, blir det sagt – men helt sånn er det faktisk ikke.

Finanstilsynet er først og fremst bekymret for bankene
Utviklingen i boligprisene er knapt Finanstilsynets bord, selv om det selvsagt er lov for dem også å bekymre seg over veksten. Kredittvesenets helsetilstand er derimot definitivt Finanstilsynets bord, og det er deres oppgave å bidra til at dette vesenet er sunt. Så sunt at det overlever alle virusangrep, ikke minst det viruset som heter fallende boligpriser. Jo høyere egenkapitalkrav på boliglån, jo mindre sjanse er det for at markedsverdien av de belånte boligene faller under panteverdien, og jo mindre vil bankene tape på at noen kunder ikke klarer sine låneforpliktelser.

Finanstilsynets bekymring gjelder selvsagt bare private banker og finansinstitusjoner, ikke statsbanker! Om noen av startlånkundene ikke klarer å gjøre opp for seg er det Husbanken som taper, men det er Finansdepartementets problem, og ikke Finanstilsynets.

Nå kan man riktignok – med rette – hevde at bankene jo knapt har tapt penger på boliglån, selv ikke i virkelig dårlige tider. Her garderer man seg tydeligvis mot spøkelser, og de finnes jo som kjent ikke.(?)

Det kan nok hende at Finanstilsynet her er så overforsiktige at de gjør mer skade enn gavn. Dette kan selvsagt lett pareres med at vi ikke har noen garanti mot at noe som aldri har skjedd heller ikke vil skje i framtida – bare se hvordan det har gått med boligmarkedene i Irland og Spania! Men er det virkelig nødvendig å gardere seg mot så ekstreme tilfeller av mistilpasninger i boligmarkedet som i disse landene? Trolig ikke.

Den sosiologiske siden
Vi lever i et utdanningssamfunn. Snart tar halvparten av oss høyere utdanning, enten teoretisk eller praktisk, og ungdommen kommer seg ikke ut i arbeidslivet før de er langt over 20 år. Ofte ikke før de godt og vel har pas- sert 25, og da gjerne med en solid bagasje av studielån. Skal de som ikke kan få hjelp av slekta virkelig stenges ute fra boligmarkedet til de er nærmere 30? Eller skal det offentlige trå til med litt starthjelp, sånn at de kan komme seg ut av gutte- og pikeværelse mens de er sånn noenlunde unge?

Svaret er ikke opplagt. De fleste overlever noen år ekstra i barndomsheimen, selv om det ikke er videre gøy, hverken for personene eller personenes familie. Hvis staten hjelper dem øker det etterspørselen etter boliger, og så lenge tilbudet ikke responderer skikkelig på økt etterspørsel bidrar det til boligprisvekst – og enda høyere terskler for neste generasjon igjen. Dessuten – hvis man er villig til å redusere litt på kravene til bomiljø kan man kanskje komme seg ut ved egen hjelp. Og det er faktisk mulig å overleve utenfor bykjernen, både i Oslo, Bergen, Stavanger mfl. selv om man er under 30 år, og der finnes det leieboliger med overkommelig pris. På den annen side – man skal jo helst trives…

Ikke subsidierte lån
Det hevdes av og til at Husbankens startlån er subsidierte med skattebetalernes penger. Det er faktisk ikke riktig. Rentene er de samme som på Husbankens andre lån, som igjen avhenger av Husbankens innlånsrente pluss et administrasjonsgebyr. Innlånsrentene er lave, siden de forrentes med det samme som statspapirer, og husbankrenten til kundene blir dermed også lave. Men de er ikke subsidiert av skattebetalerne. Riktignok kan kommunene, som er de som behandler lånesøknadene, subsidiere rentene, men det blir – så vidt vites – neppe gjort i noe stort omfang. Og neppe slik at det går ut over andre viktige samfunnsoppgaver som kommunene har. Lånesøkerne må dessuten ha dokumentert betjeningsevne, og tapene på disse startlånene er, i hvert fall foreløpig, ganske moderate.

Alt tatt i betraktning vipper det mot at startlånene er et boligpolitisk virkemiddel som fortjener å bestå. De positive velferdseffektene er større enn de evt. uheldige effektene på boligprisutviklingen.