Noen har skutt seg selv i foten!

De som har kjempet gjennom disse endringene har ikke kunne forstå de konsekvenser som kommer som følge av bl a Vikarbyrådirektivet. Mange av tiltakene som ligger i dette kan tilsynelatende se uskyldige ut, men for bedriftene betyr dette enorme utfordringer.

Fra 1. januar skal innleid arbeidstaker ha samme lønn som fast ansatte i selskapet.

Det griper inn i allerede inngåtte avtaler og betyr netto økning på flere millioner i mange kontrakter.

For kommende konkurranser vil dermed kostnaden til lønn drives ytterligere i været for norske entreprenører og svekke firmaene i konkurranse med utenlandske firmaer.

For poenget er at mens utenlandske firmaer vil lønne sine arbeidstakere tilsvarende allmenngjort lønn – vil norske bedrifter ha høyere lønnsnivå på sine arbeidstakere – og dette vil i mange sammenhenger dreie seg om flere titalls kroner pr time.

Hva blir konsekvensen av dette?

- Vanskeligere konkurransevilkår for norske aktører

- Tilpasning ved at norske selskap oppretter selskap i Polen som konkurrerer i Norge . Dermed kan man leie inn arbeidskraft i Norge til lavere kostnad enn norske selskap.

Vi ser allerede at en slik utvikling er i gang.

Ser vi på jussen i dette så kan vi summere opp følgende:

Likebehandlingsprinsippet er det mest sentrale i direktivet. Det betyr at innleide minst skal sikres de vilkår som ville kommet til anvendelse dersom de ”hadde vært ansatt hos innleier for å utføre samme arbeid”, jf. arbeidsmiljøloven

Hva betyr så "samme arbeid"

Det må også gjøres en individuell vurdering. Innleide arbeidstaker skal ha godtgjørelse basert på sine kvalifikasjoner; ansiennitet, kompetanse og lignende. Avvik må ha saklig grunnlag. Det er fortsatt utleier som er arbeidsgiver for innleid arbeidstaker. Innleiers lønnsfastsetting blir grunnlaget for lønnen som utleier skal lønne de innleide med. Samtidig blir det del av faktureringen fra vikarbyrået.

Hvilke lønns- og arbeidsvilkår som gjelder kan følge av lov, forskrift, tariffavtale eller andre bindende bestemmelser som gjelder i innleievirksomheten.

Ny § 14-12 a (1) i arbeidsmiljøloven fastslår at likebehandlingen skal omfatte:

a) arbeidstidens lengde og plassering,
b) overtidsarbeid,
c) varighet og plassering av pauser og hvileperioder,
d) nattarbeid,
e) feriefritid, feriepenger, fridager og godtgjøring på slike dager, og
f) lønn og utgiftsdekning.

Vi mener at partene i arbeidslivet snarest må sette seg sammen for å løse opp i disse flokene. Det er også viktig at de store statlige byggherrene trekkes inn. Vi kan ikke forstå at fagbevegelsen kan leve med dette. Norske fagarbeidere vil utover våren og sommeren merke at ordene vil tørke inn for veldig mange norske bedrifter. De må da permittere eller si opp sine norske ansatte. De vil da i stedet bli presset til å bruke utenlandske utleieselskaper for å få jobben gjort. Det er også en stor fare for at de norske bedriftene uansett ikke når opp i konkurransen selv på statlige oppdrag.

Vi har allerede sett at utenlandske anleggsbedrifter har forsynt seg grovt av alle nye kontrakter som Statens vegvesen og Jernbaneverket har lyst ut. Fremover kan utlendingene overta alt om ikke noe gjøres. Her har partene i arbeidslivet et veldig ansvar. Det samme har myndighetene.