Det er stor enighet i byggebransjen om at fremtiden krever grønnere og mer bærekraftige løsninger. Mange store private utbyggere og offentlige aktører, som Statsbygg, går foran og stiller stadig strengere krav til seg selv for å bygge bærekraftig og fremtidsrettet.
Norske kommuner ruster seg også for en grønnere fremtid på mange arenaer. Samtidig sitter mange med gammeldagse forskrifter for bygg og materialvalg. Hvordan kan kommunene tilpasse seg det grønne skiftet når forskriftene i mange tilfeller er utarbeidet på 1960- og 70-tallet?
Artikkelen fortsetter under bildet
NY STORSTUE FOR ISHOCKEY: Den nye ishallen på Risenga skal ta over for gamle Askerhallen når den står ferdig. Foto: JoB Arkitekter
Ambisiøs miljøkommune
Hvis vi ser på takflater spesifikt, finnes det i mange norske kommuner prosjekteringsanvisninger som langt på vei «forbyr» miljøvennlige og gjenvinnbare materialer som også kan bidra til fossilfri og utslippsfri byggeplass. I stedet foreskriver de utdaterte forskriftene materialer med stort CO2-avtrykk og uten mulighet for gjenvinning.
De kommunene som strekker seg mot en grønnere fremtid ser at egne forskrifter må oppdateres for å kunne nå ambisiøse miljømål. Asker kommune er et godt eksempel, som med sin kommunedelplan for klima, energi og miljø (KLEM)har staket ut en tydelig kurs mot 2030.
Blant Askers miljømål er: Fossil- og utslippsfrie byggeplasser innen 2025, at alle nye kommunale bygg skal være nullutslippsbygg innen 2025, lavere gebyrer for byggesaksbehandling av grønne bygg og strengere miljøkrav ved innkjøp av varer og tjenester. Asker kommune ønsker også å stille høyere krav til avhending, gjenbruk og gjenvinning for å unngå farlig avfall og unødig avfall til deponi. Plan- og bygningsavdelingen har dessuten egen miljørådgiver. Målet er å tenke miljø og bærekraft helt fra start i hvert prosjekt.
Folket samles i nye miljøbygg
Et sted hvor Asker kommunes miljøambisjoner settes ut i praksis, er på det de kaller «Fremtidens Risenga», et ambisiøst oppgraderingsprosjekt av det gedigne skole- og idrettsområdet på Risenga. Denne pulserende klyngen av aktivitetstilbud og publikumssamlende idrett, i hjertet av den nye storkommunen, er nå preget av høy byggeaktivitet. Her oppføres nå både en helt ny ishall som skal ta over for den gamle Askerhallen, og en ny flerbrukshall – Leikvoll C – i tilknytning til Bleiker videregående skole.
Begge hallene skal stå klare mot slutten av 2021. I prosjekteringen av arenaene har Asker kommune brukt miljøplanen aktivt for å komme opp med gode og bærekraftige løsninger for både selve byggene og for driften av dem.
Et av de store bidragene er investering i en splitter ny energisentral vegg i vegg med den gamle Askerhallen, hvor man utnytter restenergien anleggene i mellom. På nye Risenga Ishall ble det valgt miljøvennlig termoplastisk takbelegg fra Protan, som har lav vekt og lang levetid, er gjenvinnbar og som i tillegg blir utslippsfritt sveiset med varmluft.
Les mer om Protans miljøvennlige takbelegg
På flerbrukshallen, som under kamper kan ha opptil 1400 tilskuere, oppnår Asker store miljøgevinster gjennom å legge Protan BlueProof vannfordrøyningstak, slik at man slipper kostnadskrevende og utslippskrevende graving og masseforflytning for å berede grunnen for å grave ned overvannsmagasiner. Vannfordrøyning på taket bidrar til å sikre Askers idrettsliv mot potensiell aktivitetsstopp på anleggene når stadig vanligere ekstremregn setter inn. Det er også en rimelig investering mot store materielle flomskader.
Les mer om Protan BlueProof vannfordrøyningstak
Vil det bli strengere materialkrav?
Siste tilskudd til bunken med rapporter som omhandler en grønnere og mer bærekraftig byggenæring er siste utgave av ZEN-rapporten. Den utarbeides av det tverrfaglige forskningsmiljøet Zero Emission Neighbourhoods (ZEN) in Smart Cities.
«Utvikling av grunnlag for å sette absolutte krav til klimagassutslipp fra materialbruk i norske bygninger» er rapportens undertittel, og den kommer med tydelige anbefalinger om veien videre for byggebransjen.
Blant kravene til byggematerialer som framheves av forskningsmiljøet, som blant annet er finansiert av Forskningsrådet, Sintef og NTNU, er:
* Materialer med lavere utslipp - dokumentert gjennom en produktspesifikk EPD.
* Bygge med lettere konstruksjoner.
* Benytte lokalt produserte materialer for å få ned utslipp knyttet til transport.
* Velge robuste materialer med lengre levetid.
* Etterspørre utslippsfrie byggeplasser med elektriske løsninger.
Dette er punkter som også står sentralt i Eiendomssektorens veikart mot 2050, som ble utarbeidet av Grønn Byggallianse og Norsk Eiendom i 2016. Der ble det foreslått strakstiltak som små og store byggeiere bør gjennomføre. I tillegg til lave klimagassutslipp for byggematerialene, skal de enkelt kunne demonteres og gjenvinnes eller gjenbrukes. Grønn Byggallianse har også utarbeidet en grønn materialguide som nylig er oppdatert til ny versjon, og som underbygger disse kravene. Sintef har på sin side utarbeidet anbefalinger knyttet til hvordan byggematerialer kan gjenbrukes.
Artikkelen fortsetter under bildet
FLERBRUKSHALL MED VANNFORDRØYNING: Leikvoll C – den nye flerbrukshallen på Risenga med plass til opptil 1400 tilskuere – får Protan BlueProof-tak. Det sparer utbygger for enorme kostnader i graving og flytting av masser. Foto: Terje Grønmo Arkitekter
Svaret ligger i EPD’en
Å velge miljøvennlige materialer innebærer i praksis at man må sammenlikne de ulike alternativene på en måte som forteller hele historien, fra vugge til grav.
En EPD (Environmental Product Declaration) er ment å fortelle historien om et produkts livsløp. Den skal gi et presist bilde av miljøvennlighet og bærekraft i hele levetiden. Den gir sammenlignbare beregninger av utslipp og C02-avtrykk, og brukt riktig vil de kunne gi like konkurransevilkår i hele byggebransjens verdikjede.
- Er et prosjekt beskrevet med utslippsfri byggeplass, så bør det ikke aksepteres at det velges produkter, for eksempel takbelegg, som krever installasjon med en fossil energi kilde, sier Bjørn Nordseth, salgsjef i Protan AS, som produserer termoplastiske, gjenvinnbare takbelegg av PVC i Lier ved Drammen.
En riktig vurdering av et produkts miljøregnskap må derfor ta for seg hele produktets levetid.
Regnskapet kan ikke avsluttes i det produktet forlater fabrikken, eller er ferdig montert på byggeplass. To streker under svaret kan først settes når produktet har nådd sitt livsløps endestasjon, eller «C4» som den kalles i en EPD – avfall til sluttbehandling.
Artikkelen fortsetter under bildet
BRUK EPD’ENE RIKTIG: Bjørn Nordseth, salgssjef teknisk salg i Protan AS, er opptatt av at miljødeklarasjonene leses riktig når materialvalg skal tas i byggeprosjekter. Foto: Elin Eike Worren
- Det er altså ikke nok at et produkt bare har en EPD, eller at EPD’en er generisk og ikke produktspesifikk, understreker Nordseth.
Dette er også ZEN-rapportens konklusjon. Første steg mot mer miljøvennlige materialvalg er å stille krav til EPD-dokumentasjonen på alle byggevarer, inkludert tekniske installasjoner. Målsetningen med utredningen som ligger til grunn for rapporten har vært å etablere mest mulig vitenskapelig forankrede referanseverdier for utslippsnivå for materialbruk i bygninger med ulike funksjoner, og utvikle et grunnlag for på sikt å kunne sette absolutte krav til klimagassutslipp fra materialbruk i norske bygninger.
- Et godt steg på veien er derfor at EPD’en må brukes på riktig måte. Det er selve innholdet i EPD’ens ulike kategorier som blir avgjørende for å vurdere et produkts totale miljøregnskap. Da må den beregne klimautslipp for spesifikke produkter, og hele historien må med slik at alle innsatsfaktorer teller, sier Bjørn Nordseth i Protan.