Våre gater og plasser

Har vi forstått de offentlige rommenes betydning for byutviklingen og for det livet som leves i byer og tettsteder? Hvordan kan vi planlegge bedre byer for framtiden, der en slik kunnskap legges til grunn?

Byen som knutepunkt
Byer har vært anlagt og har utviklet seg i knutepunkter der veier møtes, elver krysses eller en havn knytter land og utland sammen, der dalen møter flatlandet, der en festning gir beskyttelse.

Vegen inn til byen omdannes til gate der husfasadene ligger tettere, der aktivitet og samhandling blir mer intens. Gatene krysser andre gater, former plasser, gir rom for maktens bygninger og for det allmenne, til handel og næringsliv, til underholdning og adspredelse.

Gater uttrykker betydning, noen med et spesielt gatedekke, med belysning og treplanting. Gater forteller historier, som en åpen bok, om byens utvikling, ambisjoner og særpreg.

Gjennom de siste hundreårene har gatene endret rolle og karakter i bybildet. Utviklingen av transportteknologi har gjort at viktige trafikkårer er lagt utenom byene, til et veilandskap preget av fart og effektivitet. Behovet for økt kapasitet, for sikkerhet og rasjonell drift har gjort at mange gater er blitt vanskelige å bruke for dem som ikke sitter i en bil.

Kampen om bruken av gatene er ikke ny – fra hestemøkk, kloakk og trengsel fylte smalte gateløp til dagens bilgater der gående og syklende, barn og gamle kan føle utrygghet og ubehag.

Gata tas tilbake
Vi ser nå i by etter by i Europa at bygatene og plassene som sosiale arenaer står foran en oppblomstring. Biltrafikken dempes eller fjernes for at folk igjen skal kunne ferdes fritt ute, skal kunne møtes, snakke sammen uten å overdøves, sitte ned på benker eller utekaféer, eller bare være tilstede, alene eller sammen med andre.

Det er kanskje ikke overraskende at dette er en utvikling vi nå også ser i norske byer. Folk har kanskje mer tid utenom arbeid og hjem, vi reiser i andre land og opplever gleden ved det sosiale og kulturelle livet ute i det offentlige rommet.

Det er ikke bare i hverdagene, i sommerdagene og de tidlige høstkveldene at vi ser gaterommenes betydning. Kommunevalget utspilles fra stands og folkemøter på torgene. 17.mai-togene markerer hovedgater og byens akser. Demonstrasjoner og markeringer foregår i det offentlige rommet, ikke bare når regimer utfordres i verdensmetropolene men også, på fredeligste vis, i vårt eget land. Vi så nylig, etter terrorangrepet 22.juli, hvorledes folk samlet seg på gater og torg i norske byer, impulsivt omdannet med blomster og lys til samfunnets viktigste arenaer for samvær, seremoni og markering av medfølelse og fellesskap.

Den amerikanske sosiologen Richard Sennett har definert byen som ’det stedet der du møter den fremmede’. Det er ute i det offentlige rommet vi møter de som er fremmede for oss, ansikt til ansikt. Inviterende og inkluderende offentlige rom er trolig en nødvendighet for utviklingen av et tolerant samfunn og for et åpent demokrati

Invitasjon til en nasjonal dugnad
Om vi vil forstå den norske urbaniseringen gjennom de siste hundreårene trenger vi å verdsette det offentlige rommets betydning, ikke bare som transportkanal men også som sosial, politisk og kulturell arena. I vårt arbeid med en mer miljøvennlig byutvikling trenger vi å legge stor vekt på gatens og plassens historiske rolle og betydning som offentlighetens arena.

Riksantikvaren og Statens vegvesen ønsker å skape økt bevissthet om gaters og plassers betydning. Dette ønsker vi å gjøre ved å invitere til en nasjonal dugnad for å heve kvaliteten ved noen av nasjonens viktige fellesområder.

Vi ønsker å se på hvilken rolle disse gatene og plassene kan få i en fremtidig byutvikling, utformet med miljøvennlig omtanke. Kan vi gjøre noe med gatedekket, belysningen, beplantningen, med skiltingen og fortellingene om historisk betydning, med møbleringen i gatene, med fasadelivet og arkitekturen, med aktiviteten som legges ut i gaterommet, med kunstnerisk utsmykking? Kan vi få til bedre vedlikeholds- og driftsprogrammer, både i offentlig og i privat regi?

Dette handler både om den store historien – om byens struktur og helhet, og om den lille historien, om gatedekket, den rette lyktestolpen, den rene benken, det friske vannet i fontenen, den gode informasjonen om hvor du er og hva som skjer. Vi er blitt godt vant her i landet, i de private hjem. Nå forventer vi også høy kvalitet ute i det offentlige rommet, og det vil vi faktisk kunne bidra til at vi får. Riksantikvaren arbeider aktivt med historiske bymiljøer, og Statens vegvesen setter fokus på byenes behov og kvalitet i bymiljøets utforming.

Om vi vil gjøre noe med de norske bygatene og plassene er det ikke tilstrekkelig å komme inspirert hjem fra byer med lengre bytradisjoner. Vi må bygge på lokal stolthet og lokalt engasjement, fra fylkeskommuner og kommuner, foreninger og lag og hele lokalbefolkningen. Det bør være mulig å sette i gang et nasjonalt program som, med vår tids visuelle uttrykk, tekniske løsninger og ressurser, gir byenes viktige offentlige rom den brukbarhet og verdighet som deres historiske betydning kan tilsi.

Riksantikvaren og Vegdirektøren foreslår sammen at det i anledning grunnlovsjubileet i 2014 inviteres til et felles nasjonalt og lokalt løft for å sette gater og plasser i våre byer i stand til å fylle rollen som helt sentrale arenaer for utviklingen av det norske samfunnet og det norske demokratiet.

Kronikken har stått på trykk i Aftenposten 11. januar 2012.