Konkurranseutsettingens fiasko!

Videre ber regjeringspartiene departementet ganske umiddelbart vurdere om Statens vegvesen selv bør utføre drift- og vedlikehold i et geografisk område, for å sammenlikne dette mot de områdene som er konkurranseutsatte.

Regjeringspartienes representanter i transportkomiteen har nemlig registrert det samme som alle andre med interesse for drift og vedlikehold av landets veger, at vi har hatt en formidabel kostnadsvekst på nye funksjonskontrakter for drift og vedlikehold siden Statens vegvesens produksjonsvirksomhet ble avviklet. Kostnadsveksten løper opp i 80-90 prosent i løpet av en femårsperiode. Videre peker regjeringspartiene helt riktig på at Statens vegvesens administrasjonskostnader også har økt kraftig som en følge av denne politikken, fordi kontraktforvaltning, tilsyn og kontroll med drift og vedlikehold også koster sin pris.

Som om ikke det er nok, retter Riksrevisjonen flengende kritikk mot Samferdselsdepartementet og Statens vegvesen fordi de ikke i har gjort særlig for å dempe kostnadsutviklingen. I sin gjennomgang av Statens vegvesens virksomhet for 2010, konstaterer Riksrevisjonen at kostnadsøkningen ved andre gangs utlysning av driftskontrakter er påfallende stor, hele 87 prosent i 2010.

Riksrevisjonen mener dessuten at konkurransesituasjonen rundt driftskontraktene ikke er god nok. Og enda verre; de hefter seg ved mangelfull kontraktsoppfyllelse for 66 prosent av de undersøkte driftskontraktene og syns det er kritikkverdig. Riksrevisjonen sier videre at det er uheldig at det ikke finnes data som gjør det mulig å sammenligne kvalitet før og etter konkurranseutsettingen eller som kan tallfeste en effektivisering sv konkurranseutsettingen som forutsatt da Stortinget behandlet dette spørsmålet høsten 2002.

Jeg har aldri tidligere sett en så klar og fellende dom over Bondevik-regjeringens konkurranseutsetting av Vegvesenets produksjonsvirksomhet. Men det er også en klar kritikk av denne regjeringen, fordi den ikke har gjort nok for å stoppe en galopperende prisøkning, enn si har reversert det famøse stortingsvedtaket fra 2002. For nytt er det ikke. Daværende samferdselsminister Liv Signe Navarsete forklarte allerede i 2008 at hun hadde gått på leting etter den proklamerte effektiviseringsgevinsten på 1 milliard kroner som følge av omorganiseringen av Statens vegvesen og konkurranseutsettingen av produksjonsvirksomheten. Navarsete fant aldri milliarden som forsvant.

Det interessante i Transportkomiteens budsjettinnstilling og Riksrevisjonens kritikk, er at søkelyset nå rettes mot organiseringen av driften og vedlikeholdet av vegene. Nå tror jeg i og for seg ikke at det er noen vei tilbake til statsmonopolet. Som regjeringspartienes representanter i Transportkomiteen, mener jeg derimot at private entreprenører har godt av større konkurranse, og da fra Vegvesenets egenregivirksomhet. Dessuten har Vegvesenet åpenbart behov for å gjenoppbygge sin byggherrekompetanse på dette feltet.

Interessant er det også at Vegvesenet i 2011 har gjort betydelige endringer i utlyste driftskontrakter og at etaten nå legger til rette for at også mindre entreprenører kan delta i anbudskonkurransen. Samtidig vil Vegvesenet nå etablere et eget prosjekt for å se nærmere på egen anskaffelsespolitikk, herunder også en gjennomgang av anskaffelsesprosessene.

I sum lover dette godt for arbeidet fram mot revisjonen av Nasjonal Transportplan i 2013.